Som en god spion skjuler John le Carré sine innerste hemmeligheter – også når han skriver sine memoarer. Sine to ekteskap og fire sønner gjør han unna med et par setninger, der han slår fast at han skylder både barn og koner «ikke få unnskyldninger».
«Duenes tunnel» handler om de opplevelsene som har gjort David Corwell alias John le Carré til en av de få forfatterne innenfor det jeg vil kalle thriller-bransjen som ville vært verdig en nobelpris i litteratur – sammen med Georges Simenon og Raymond Chandler.
Og kanskje bør vi legge til forbilder som Joseph Conrad og Graham Greene, som i likhet med Cornwell hyller sin menneskekunnskap inn i et enestående språklig mesterskap – og spenningshistorier som både er handlings- og karakterdrevet.
«Duenes tunnel» er fokusert på de opplevelsene og erfaringene som ligger bak John le Carrés beskrivelse av det internasjonale klimaet i hans samtid. Han skildrer de skjulte spillet i konfliktene mellom øst og vest, sør og nord. Ingen andre har på en liknende måte forvandlet dette globale spenningsforholdet til et dikterisk univers.
Samtidig viser Le Carré en enestående innlevelse i menneskene som er fanget i dette internasjonale edderkoppnettet, deres styrke og svakhet, idealer og kynisme, heltmodighet og frykt, feighet og moralske styrke, lidenskap og kulde. I bunnen av denne evnen ligger en kjærlighet til selve håndverket:
«Og jeg elsker å skrive. Jeg elsker å gjøre det jeg gjør nå, i dette øyeblikk – skribler i vei som en mann i dekning, ved et usselt skrivebord en tidlig morgenstund i mai, mens himmelen er dekket av gråsvarte skyer og fjellregnet siler nedover vindusruten, og jeg ikke har noe påskudd til å finne fram paraplyen og traske ned til jernbanestasjonen, siden International New York Times ikke kommer før ved lunsjtider,» forteller han et sted.
Boka er inndelt i 38 kapitler, hvert av dem sentrert rundt et poeng eller en episode. Han skriver grundig om sin virksomhet i Mellom-Europa i åra fra 1956 til 1964 da han var knyttet til britisk etterretning. Særlig handler det om Tyskland etter krigen, der gamle nazister nær sagt ble som nye – tilbake i landets administrasjon.
Etter gjennombruddet med den ikoniske romanen «Spionen som kom inn fra kulden» (1963) ble Le Carré forfatter på heltid, og mange av opplevelsene han skildrer, springer ut fra research. Han møter Yasir Arafat (og danser med ham!) og Andrej Sakharov, han skriver om Alec Guinness og om Josif Brodskij, som han sitter alene sammen med på et kinesisk spisested i Hampstead når vertinnen plutselig kommer springende inn for å fortelle Brodskij at han har fått Nobelprisen i litteratur.
Cornwell er på farefulle reiser i Rwanda og Russland, Midtøsten og Indokina. Hele tida møter han eksentriske skikkelser og fargerike, dels akterutseilte, koloniale typer. Han røper hvem som er forbilder for enkelte av hans skikkelser, for eksempel journalisten og spionen Peter Simms, som er modell for Jerry Westerby i «Spionen som gikk sine egne veier» (1977), undertegnedes favoritt blant le Carrés romaner.
Han forteller også om sine besøk i Phnom Penh og Vientiane i denne forbindelsen, om hvordan han lå i skyttergraver ved Mekong-elva mens skudd fra Røde Khmer smalt inn i jorda rett over ham. Under mer fredelige omstendigheter gir han glitrende portretter av filmfolk som Sydney Pollack, Fritz Lang, Richard Burton, Martin Ritt og mange andre. Dessuten Margaret Thatcher, som uten å lykkes forsøkte å få Cornwell til å ta imot en utmerkelse.
Et sted skriver Le Carré: «Spionasje og romanskriving er skapt for hverandre. Begge krever et klart blikk for menneskelige synder og de mange veiene som fører til svik. De av oss som har vært på innsida av det hemmelige brorskapet, kommer egentlig aldri ut igjen. Vi delte kanskje ikke dets vaner før vi ble sluppet inn, men etterpå kommer vi til å dele dem i all evighet.»
Som forfatter refererer Le Carré to gode råd: «En av Graham Greenes sentenser ringte langt bak i øret; noe slikt som at hvis du skulle skrive om menneskelig lidelse, var det din plikt å dele den.» Det andre stammer også fra Greene, personlig overlevert under et møte i 1965: «Før jeg slutter å skrive om kvelden, sørger jeg for å være sikker på at jeg har litt igjen under beltet til i morgen. Søvn utretter underverker.»
Oversettelsen er for øvrig utmerket. For bare å nevne ett lykketreff. Cornwell skriver at han og hans kolleger kalte Bonn for «Bloody Bonn». Heidi Grinde kommer opp med «Bonn i bøtta». Ja, hva ellers?
John le Carré
Sjanger
Forlag
Oversetter
Utgivelsesår
ISBN