Går du til et skikkelig universitetsbibliotek, vil du sannsynligvis møte metervis med bøker om temaet revolusjon. Fortrinnsvis revolusjon som et venstrefenomen. Er biblioteket velutstyrt, er sjansen stor for at du også vil støte på studier av revolusjon som et høyrefenomen. Var for eksempel nazismen «revolusjonær»? Svaret er ikke umiddelbart et fnysende nei.
Nå har Columbia-filosofen Mark Lilla sendt ut sin kammerstudie av de reaksjonære tankemønstres røtter.
Tidspunktet kan vanskelig passe bedre. Med den vind av populisme - fra venstre og høyre – som nå feier over verden, er det mer maktpåliggende enn noensinne å gripe det reaksjonære sinns psykologiske og idéhistoriske kilder.
Mark Lilla
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
Lilla er ikke ute etter å fordømme. For ham er ordet «reaksjon» ikke et skjellsord, men en klassifikasjon. Han undrer seg over hvor lite som er skrevet om reaksjonens historie, enda det vi nå ser er presis det: en reaksjon mot moderne livsytringer, ja, moderne samfunnsformer i alle dets former.
Den revolusjonære ånd, fra den franske over den russiske revolusjon, til kirkegårdene av tredje-verdensrevolusjoner - den linjen er nå død. Men den reaksjon som i globaliseringens kjølvann løfter seg mot mer enn to hundre år av modernitet og revolusjon - den er mer livskraftig enn noensinne.
Den europeiske fascismen var del av denne reaksjonen, om enn med klare moderniserende trekk. Denne to-delingen mellom tibakeskuende reaksjon og teknologi-beundrende modernitet gjør studiet av fascismen aktuelt i dagens verden.
Spørsmålet blir under hvilke betingelser tendensene til modernitetsskepsis og ny-nasjonalisme vil kunne få fascistoide utslag i dag? Vil fascistiske tankemønstre komme i andre former?
Det er her Lilla er god. Han ønsker å trekke skillelinjer mellom ulike varianter av konservatisme og politisk reaksjon.
Amerikanske konservative, som William Buckley, var mot en modernitet de forbandt med atomisering, sjelløshet, ensomhet, kommersialisme, ekstrem-individualisme, nivellering, oppløsning av identitetstryggende sosiale bånd, massementalitet og likhetsstreben. De ville være «radikale konservative». For Lilla er det nettopp denne heftigheten og radikaliteten i fortidslengselen som kjennetegner den reaksjonære versus den konservative.
Reaksjonære er ikke konservative. De er like ofte revolusjonære i sin fortidsdyrkelse, mener Lilla. Mot-opplysningens tenkere ville tilbake til et samfunn med orden som samlemerke. Katolsk reaksjon så for seg et samfunn der den gudgitte samfunnsbygningen tømret fast hin enkelte i hierarkier av ubetinget autoritet - der plikt, lydighet og tro ga den enkeltes liv forutsigbarhet. Et ekko av dette gjenfinnes i radikal-islamismens kalifat-visjoner i dag.
Den massementalitet og sivilisatoriske oppløsning som Romerkirken ofte forbinder med modernitet, kan i følge denne tankegangen føres tilbake til sammenbruddet av kristendommen som den universelle religion i middelalderen. Lilla ettersporer denne linjen gjennom en fremstilling av tenkere som Eric Voegelin og Leo Strauss.
Det har alltid ligget en forfalls- og endetidsidé i den europeiske reaksjonen. Etter den franske revolusjon blir denne anti-moderne posisjonen vendt mot revolusjonsidéens kjerne: Troen på at rommet for menneskeåndens forbedring er uendelig.
Den franske revolusjon og opplysningstiden, med denne epokens rasjonalisme og vitenskapsbegeistring, guddommeliggjorde mennesket. Det moderne mennesket ble som en Prometheus som så seg selv som en gud, i stand til å gjøre alt når som helst og hvor som helst. For en tenker som for eksempel Hannah Arendt, er dette selve sinnbildet på den totalitære mentalitet. Stalin ville industrialisere USSR på en generasjon, Hitler ville drepe alle jøder ned til den siste nyfødte, Mao ta igjen Storbritannia på et tiår. Alt førte til ufattelig lidelse.
Nazismen, fascismen, stalinismen, nasjonalismen og hele rekken av tredje verden-tyrannier fra Mao til Pol Pot, blir symptomer på en maktfullkommen menneskehet som har vendt seg bort fra Gud, ja, gjort seg selv til gud.
Da er det bare et spørsmål om tid før de oppiskede massene starter sin dyrking av Føreren, skriver Lilla.
Eric Voegelin ser vestens nedgang som forårsaket av en perversjon av kristendommen. Det er denne religionen som har plantet idéen om uendelig forbedring og frelse i menneskenes sinn. Dette skillet var opprinnelig rettet mot det hinsidige, men avfødte også sekulære drømmer om guds rike på jorden.
Voegelin mener at ideen om frigjøring her og nå avfødte de politiske religionene. Vitenskap og teknologi ble de nye trosartiklene, visjonære helhetsfilosofer uten måtehold massenes opium. En serie kanoniske skrifter, fra Encyclopedien på 1700-tallet til «Das Kapital», motsvarte Bibelen.
Jeg har sjelden lest en rikere bok – kort, presis, full av innsikter. Og lærerik for å forstå verden av i dag.