ALBUM: Man skal ikke mer enn fem sekunder inn i åpningslåten, «Dawnlands», for å høre at gammel norsk black metal har fått et nytt bruksområde.
Vattnet Viskar
Plateselskap
Amerikansk post-black metal har fått et stadig sterkere fotfeste den siste tiden. Deafheaven fant veien til toppen av mange kredtunge årsbestekåringer med sitt styggvakre 2013-album, «Sunbather». Det unike med bevegelsen er at den har like, om ikke enda større slagkraft i indie-kretser, som hos den jevne black metal-lytter.
«Settler» handler om enkle riff som trekkes ut i suggererende langdrag, toppet med pistrete enstrengsmelodier med monotonien som virkemiddel. Godt skolert av Burzum-mesterverkene «Hvis Lyset Tar Oss» og «Filosofem» og de melankolitunge førsteplatene til Ulver og Gehenna. Det låter både klaustrofobisk, varmt og kaldt om hverandre.
Den store forskjellen er at den flammende musikken ikke har den norske skauen som bakteppe, men er kultivert frem i strenge DIY hardcore-kretser på andre siden av dammen. Komboen slår gnister.