Lykkelig den storby som har en dikter, slik for eksempel London har Charles Dickens, Dublin James Joyce, Barcelona Eduardo Mendoza, Bucuresti Mircea Cartarescu, Praha Franz Kafka, Berlin Alfred Döblin, og så videre.
Istanbul har fått sin kronikør i Orhan Pamuk, forfatteren som var så heldig at han fikk Nobelprisen tidlig nok - han var bare 54 - til å kunne bruke den til å utvikle seg som dikter. Noe han også har gjort, seinest med romanen «En fremmed i mitt sinn», som nå kommer på norsk.
I tillegg hviler den store, selvbiografiske, byhistoriske og essayistiske boka «Istanbul» (2003) som en grunnstein under forfatterskapet.
Mevlut gifter seg og får to barn, riktignok med «feil brud», som han «røver» med seg etter en forviklingshistorie. Han skriver kjærlighetsbrev til den vakre Samiha, som han forelsker seg i når han første gang møter henne. Hun er da 13 år gammel. Men Mevlut er blitt narret. Brevene havner ikke hos Samiha, men hos hennes eldre søster Rayiha, som han altså rømmer med.
Mevlut blir likevel lykkelig med Rayiha. Samiha på sin side blir gift med Mevluts kamerat og seinere kompanjong Ferhat. Skjebnen vil etter hvert at både Rayiha og Ferhat dør under dramatiske omstendigheter, og Mevlut blir til slutt gift med Samiha likevel. Men den største lykken fant han hos søsteren hennes.
La oss samtidig nevne at Pamuk griper til en del klassiske virkemidler i boka, med slektstavler og en kronologisk oversikt (som også rommer en del politiske begivenheter som ikke har noe med boka å gjøre). Kapitlene er innledet med litterære sitater, og kapitteloverskriftene er fortellende setninger med talende undertitler. Foruten en allvitende forteller, som er leserens fortrolige, bryter andre av romanpersonene stadig inn med sine stemmer og sine versjoner av begivenhetene.
Dette er i sannhet et fargerikt galleri av aktører, i det man kan kalle en menneskelig komedie, oversatt til et høyst overbevisende norsk av Bernt Brendemoen. De kravler omkring i et Istanbul som er under en enorm forandring. Boka spenner over 44 år, fra 1968 til 2012. I denne perioden øker befolkningen fra rundt to millioner til over 13 millioner. Alt forandrer seg så raskt at selv nære minner «fortonte seg som eventyr». Boza-selgeren Mevlut hadde «ønsket å tilpasse seg denne voldsomme utviklingen», og «hadde ikke gjort seg sorger, som mange andre gjorde, over at Istanbul forandret seg».
Pamuk har gjort grundig, men aldri tyngende research, ikke bare når det gjelder boza-selgernes hemmeligheter, men også om utviklingen av Istanbul fjernt fra turistområdene. Når Mevlut og hans far ankommer i 1968, bor de i et strøk der folk snekrer sammen sine egne rønner. Seinere bygges høyhus, også de utenfor enhver kontroll, der «alle etasjene var bygd i hver sin stil». Seinere blir alt dette revet.
Til slutt når han fram til en innsikt som kaster lys over hele romanen: «Det å gå rundt i byens gater om kveldene ga Mevlut følelsen av å vandre rundt i sitt eget sinn. Derfor forekom det ham at det å snakke med murene, reklameplakatene, skyggene og merkelige og hemmelighetsfulle ting han ikke kunne skjelne i mørket, var som å snakke med seg selv.»
«Til slutt ville en slik storartet roman bli en del av livene våre og naturen omkring oss og bringe oss svært nær tilværelsens mening. I stedet for den lykken livet ikke ga oss, tilbød den en dyp glede som var knyttet til denne meningen.»
Så enkelt, så vanskelig. Pamuk skriver store romaner, som krever at leseren setter av mye tid. Han tilbyr både innsikt og ettertanke, men han er ikke vanskelig å lese. Han skriver mangfoldige fortellinger med utspring i folkedypet. Slik sett knytter han an til forfatterskapet til en forgjenger som aldri fikk Nobelprisen, men burde hatt den, han også: Yasar Kemal (1923-2015).
Orhan Pamuk
Sjanger
Forlag
Oversetter
Utgivelsesår
ISBN