På 1930-tallet tok en forbløffet musikkverden imot fenomenet og pianisten Vladimir Horowitz, idet han helt overraskende for alle dukket opp fra bak jernteppet.
I 1960 skjedde noe lignende, i hvert fall når vi snakker om format, da Svjatoslav Richter tok båten fra Finland til New York i oktober, og få dager etter presenterte seg selv for Chicagos publikum i Brahms 2. Klaverkonsert.
Det var selve åpningen av en tre måneder lang USA-turné.
Chicago-orkestrets sjefdirigent, Fritz Reiner ble syk, og i all hast ble Erich Leinsdorf hentet opp fra The Met i New York.
Nå har Sony gitt ut alle disse innspillingene på ny, i en 18 CD-stor boks.
Her får vi Brahms fastholdt i et sikkert grep, grepet til en ubarmhjertig samaritaner.
Og vi får syn for sagn for hvordan Richter i sin tidlige karriere var enda mer voldsom og utfarende enn han ble senere. Men vi hører også hvordan han evnet å balansere kraften med en ytterst subtil håndtering av klanglige detaljer.
Svjatoslav Richter
Plateselskap
Richter får virkelig klavermusikken til å synge.
Brusende
Noe av det mest legendariske i denne CD-boksen er recital?ene i New Yorks Carnegie Hall. De spenner over 8 CD?er, og ble visstnok reddet for platemediet av en uautorisert opptaker på huset.
Beethoven er den sentrale komponisten her, og for en Beethoven!
Han formelig bruser, slik bare stor musikk kan gjøre det.
Dette er Richter på sitt mest velopplagt, en pianist som bygger et monument i hver eneste sonate.
Han utvikle et nærmest nevrotisk forhold til å gi konserter.
På spørsmål om hvorfor han så ofte spilte på avlegsne steder, en gymsal i utkanten av Paris for eksempel, var svaret alltid: -Det er så vanskelig, det er opptatt alle steder.
Kanskje ikke så rart, da Richter aldri ringte mer enn én måned før konserten skulle finne sted!
Underveis i karrièren fikk han også et slags rykte om at han, i motsetning til mange andre store pianister, angivelig bare spilte det som sto på notene; gjorde seg selv transparent som fortolker, med andre ord.
Richter var idiosynkratisk som få, insisterte på at sånt som å lære utenat var bortkastet energi, og stilte derfor etterhvert på konsert med en stålampe i brysthøyde på podiet.
I tillegg til å kaste lys på notene, skapte den et forvrengt skygebilde av Richters hode, teatralt som få.
Det var slik vi kunne oppleve ham i Oslo, der han blant annet spilte Grieg.
Han er grundig innspilt, hvorav det meste er tilgjengelig på CD, som i denne Sony-boksen.
Men bare ytterst få av de andre utgivelsene fanger i den grad som her inn hvordan han spilte, den gang karrièren i Vesten tok fatt.