Cecilie Hellestveits Syria-bok er imponerende, men skjemmes av rusk

Akademiske bøker er som regel interessante, men for de få. Ofte skrevet på fagspråk og bygd opp rundt en forskers detaljkunnskaper og vitenskapelige funn. Derfor er det befriende når en akademiker tar spranget over i den litt mer journalistiske verden – for å skrive for de mange.

Cecilie Hellestveit har gjort denne reisen med boka «Syria. En stor krig i en liten verden». Det er ei bok om det historiske bakteppet, om Syrias diktator Bashar Assad, om terrorgrupper, om lokale, regionale og internasjonale aktører, om krigens dynamikk og konfliktlinjer, om en direkte krig og en stedfortrederkrig og om hvem som kjemper for hva og for hvem.

Komplisert, ja. Derfor er også Midtøsten et område man bruker mange år på å kunne forstå.

Viktig bok

Men uansett; Syria angår oss fordi vi er en del av verden, men også fordi flere tusen syriske flyktninger har kommet hit til landet – mange for å bli boende i Norge for alltid. Derfor er også Hellestveits bok viktig.

Boka er delt i to. Den første delen forteller om den arabiske våren og krigen inne i Syria, den andre delen tar for seg krigen om Syria, stort sett med et regionalt og internasjonalt perspektiv.

La det være sagt med en gang, del én framstår som langt bedre enn del to.

I starten er vi med på en rundreise i Syrias provinser, der man kan nikke gjenkjennende til stedsnavn som bare for noen få år siden var helt ukjente for de fleste. Vi møter også politiske og militære grupper som tidligere ikke eksisterte, men som nå er en del av det daglige nyhetsbildet. Hellestveit vier også et kapittel til sosiale mediers betydning, et helt nødvendig grep, skal man kunne forstå dagens konflikter i Midtøsten og andre steder. Det hun skriver i denne delen er til å bli klok av.

I del to blir det imidlertid litt rusk i fortellermaskineriet.

For bredt ut

Hellestveit går bredt ut, altfor bredt. Hun forteller ikke bare om aktører, konfliktlinjer, akser, mislykkede forhandlinger og verdenssamfunnets fallitt. Hun tar for seg politisk islams historie og en rekke begivenheter i Midtøsten som ikke direkte koples til Syria-konflikten. På denne måten blir det lett for en gjennomsnittsleser å ramle av. Og det blir ikke lettere av at forfatteren i kapitlene hopper både kronologisk, geografisk og geopolitisk. Hellestveit skriver i innledningen at visse sentrale hendelser og forløp blir beskrevet flere ganger. Det er i utgangspunktet ok. Men her kommer gjentakelsene for ofte, og de blir for mange.

Hellestveit starter boka i journalistisk stil med kort å beskrive tre forskjellige skjebner under Den arabiske våren. Kapittelet om konspirasjonsteoriene rundt Syria-konflikten er også et godt journalistisk grep. Akademikeren i henne kommer fram når hun bruker ord som dekontekstualisert og interoperabilitet. Enkelte ganger går hun over i de mer tabloide formuleringene, men av og til blir disse overtabloidiserte. Det er ikke så vanlig å bruke ord eller uttrykk som «dit pepperen gror» eller «drittjobber» i en sakprosabok, eller i en aviskommentar for den saks skyld.

Språkblomster

Forfatteren er i en rekke tilfeller heller ikke helt venn med vanlige språkformuleringer. Et militærkupp kan ikke kaste en statssjef, Syria er ikke et militærvesen, spådommer kan ikke ta feil, hebreere er ikke det samme som dagens jøder, og kjemiske våpen kan ikke avvæpnes. Anglifiseringer som «lettrevolusjon» (revolution light) går ikke. Og The Popular Mobilization Units kan ikke oversettes med «De populære mobiliseringsenhetene», det skal være de folkelige.

Når slike språkblomster blir for mange, ødelegger de til en viss grad lesergleden – i hvert fall for en halvpensjonert Midtøsten-journalist.

Kanskje er det mange år i felten som gjør at man hopper litt ekstra i stolen av faktafeil. Jeg finner ikke så veldig mange i boka, men noen er grunnleggende. Sir Mark Sykes som sammen med François Georges-Picot var hovedpersonene bak den såkalte Sykes-Picot-avtalen i 1916, var ikke britisk utenriksminister, men diplomatisk rådgiver. François Georges-Picot var heller ikke fransk utenriksminister, men diplomat.

Hellestveit skriver videre at Assad den eldre hadde kallenavnet «løven». Assad er ett av ordene for løve i det arabiske språket. Når hun skriver at Jerusalem «er i ferd med å gå over i stykkevis annektering», får vi tro det er en «slip of the pen». For Øst-Jerusalem ble annektert av Israel allerede i 1980. Vi får også tro at det bare har gått litt fort i svingene når hun skriver at Israel ba USA om å få spesiallagde taktiske atomvåpen i 2008.

Leseverdig uansett

Trykkfeil er det dessverre for mange av, og her må også forlaget lastes for ikke å ha lest god nok korrektur. Jemen skrives ikke med Y på norsk. Det heter ikke å sloss, men å slåss, heller ikke å rotne på rot. På side 232 er det tre trykkfeil på åtte linjer. Det øker ikke akkurat lesbarheten. Og når Hellesveit i etterordet takker to personer for hjelp med kommentarer, er det to feil i den enes etternavn.

Om boka skal trykkes i et nytt opplag, har forlaget en jobb å gjøre. Men uansett har Cecilie Hellestveit gjort et enormt og imponerende stykke arbeid.

Hun er analyserende, balansert, kritisk og engasjert. Boka hennes om Syria er foreløpig den eneste på norsk som omfatter alle sider ved konflikten. Det er god grunn til å lese den – og forstå mer.