Anmeldelse: Litt mer tematisk variasjon hadde gjort seg, Anne Holt

Årets BilFlax-bil: Rå, miljøvennlig og sikker

En snart pensjonert politimann martres av en sak, der han tror en uskyldig mann ble dømt for mordet på sin kone. Han oppsøker Anne Holts nye gjennomgangsfigur, Henrik Holme. Samtidig blir Iselin Havørn funnet død.

Politiet lukker saken som antatt selvmord, etter at hun ble avslørt som høyreekstrem blogger. Hanne Wilhelmsen mener noe skurrer.

« I støv og aske »

Anne Holt

Sjanger

Krim

Forlag

Vigmostad Bjørke

Utgivelsesår

2016

ISBN

9788241913167

Som alltid hos Holt, følger vi flere tilsynelatende parallelle skjebner i denne boka, som er den driftige forfatterens syttende kriminalroman.

Tvangstanker og tics

Den mulig uskyldige og dypt ulykkelige Jonas Abrahamsen bor nå alene i ei hytte i Maridalen, etter å ha sluppet ut av fengselet. Kort tid før kona døde, ble deres lille datter drept i en bilulykke. Vi følger også den sorgtunge kona til avdøde Havørn, som driver et innbringende helsekostfirma.

Og vi følger den vakre bloggkjendisen Christel og hennes lille datter. Hun har en uggen følelse av å bli forfulgt. Vi vet at det er reelt.

Dette er Holts andre krim med det nye radarparet Henrik Holme og Hanne Wilhelmsen. De fungerer utmerket sammen. Hanne jobber med Cold Cases, elsker sin matematikkprofessorkone og den lille datteren, men er ellers like brå, menneskefiendtlig og kommanderende som alltid. For øvrig med påfallende paralleller til Hans Olav Lahlums rullestolbundne Patricia.

Ikke overraskende

Min favoritt er Henrik Holme. Han tilhører den nye typen krimhelt, nærmest genial som etterforsker, men sosialt hemmet inntil diagnosen. Rigid, morsbunden, 30 år og ukysset, med tvangstanker og tics.

Holt er en politisk bevisst forfatter, og dette er hennes tredje krim med høyreekstremisme og dermed 22. juli som bakteppe. Riktignok med en annen vri enn sist, men det hadde gjort seg med tematisk variasjon.

Plottet er delvis en psykologisk thriller, der vi følger den tikkende bomben Abrahamsen, som vi egentlig har sympati med.

Det er proft gjort, med en - om ikke akkurat overraskende, så dramatisk - avslutning. Men den mangler den nerven som ville gjort boka til noe mer enn bare helt grei.

Lik Dagbladet Pluss på Facebook