En spanjol har utvunnet et grafisk essay av Kjartan Fløgstads roman

I 2013 leste den spanske tegneserieskaperen Álvaro Nofuentes et intervju med Kjartan Fløgstad i El Pais og fikk den litt uvanlige ideen om å lage et tegneserieessay basert på Fløgstads roman «Grand Manila».

Nofuentes hadde lenge søkt etter en måte å kombinere kunstneriske ambisjoner med kapitalismekritikk og i Fløgstads industriroman fant han råmaterialet han hadde vært på jakt etter.

Dekonstruert versjon
Etter å ha fått godkjennelse av forfatteren begynte Nofuentes å destillere romanens univers. To av karakterene fra boka kom med, men den virkelige «hovedpersonen» i Nofuentes' essay er det internasjonale storkonsernet Union Carbide Corporation og dets fabrikker i Sauda og Bhopal i India.

I 1984 slapp fabrikken i Bhopal ut flere tonn giftgass i atmosfæren, noe som har drept 20000 mennesker, så langt. Både i romanen og i essayet problematiseres de multinasjonale selskapenes ansvarsfraskrivelse i slike tragedier og den relative verdien av menneskeliv.

Elegante virkemidler
Nofuentes er god til å bruke tegneserienes muligheter for å få fram sine poeng. Han setter opp tegninger av fabrikkområdene i Sauda og Bhopal ved siden av hverandre, slik at det blir tydelig hvor lite katastrofen det ene stedet hadde å si for velstanden på det andre.

Tegningene er enkle og realistiske og veksler hovedsakelig mellom rosa, blått og grønt. Nofuentes har benyttet seg av risografitrykk, som er svært populært i europeiske tegneserier, og mulighetene til å veksle mellom ulike farger i ulike ruter utnyttes her til det fulle. Når teksten forteller at samfunnet har blitt mer komplisert og uoversiktlig illustreres dette med tegninger som blir uskarpe, også dette ved hjelp av trykketeknikken.

Politisk brodd
Som Fløgstad er Nofuentes klart på venstresiden politisk og en overbevist kapitalist vil derfor fort irritere seg over denne boka. Men mange vil også lese dette som tankevekkende kritikk av den internasjonale storkapitalismen. Det at Nofuentes har valgt å lage et grafisk essay av en roman skaper også noen problemer for ham.

Han kan ikke la fiksjonen fortelle ting indirekte og ender derfor opp med en temmelig insisterende form.

Lovende streker
Essayet gjør en veldig nysgjerrig på romanen, noe som er fint for Fløgstad, men den står ikke helt hundre prosent på egne ben, den blir mer en interessant grafisk kommentar. Men dette er Nofuentes første tegneserie, og han viser at han både mestrer tegneseriemediets teknikker til fulle og at han har originale ideer. Så selv om det er Fløgstads stemme som først og fremst runger ut fra disse sidene er jeg ikke i tvil om at Nofuentes egen stemme vil være enda klarere og tydeligere i hans neste utgivelse.