«Simon og homo sapiens-agendaen» er den mest sjarmerende ungdomsboka jeg har lest på lang tid.
Det er ei slik bok som får deg til å ligge og smile lenge etter å ha lukket den, og ei bok jeg har lyst til å dytte på alle unge folk jeg møter i uoverskuelig framtid.
I språk og struktur ligner den mange andre amerikanske «young adult»-romaner som har kommet rekende over Atlanteren siden John Green slo gjennom med «Faen ta skjebnen» i 2012.
Becky Albertalli
Sjanger
Forlag
Oversetter
Utgivelsesår
ISBN
Men det er så godt gjort! Dette er en fullkommen kjærlighets- og «coming of age»-historie som bare er nødt til å smelte hjerter. Ja, også handler den om to homofile tenåringsgutter, hvilket gjør den til en viktig og tiltrengt tittel i bokhylla. Uten at du trenger å tilhøre noen bestemt legning for å føle slektskap med disse folka.
Simon er 17 og går tredjeåret på high school. Han har mange gode venner av begge kjønn, og en småsær, men fin familie. Når han kvier seg for å komme ut av skapet, er det mest fordi han ikke orker all oppmerksomheten det vil føre med seg, omtalt som «en enorm forundringspakke av kleinhet».
Men også på grunn av den anonyme gutten fra skolen som han sender mer og mer flørtende e-poster til. Han har heller ikke kommet ut ennå, og begge er redde for at magien skal bli ødelagt når de finner ut hvem den andre egentlig er.
«Homo sapiens-agendaen» er programerklæringen de litt spøkefullt blir enige om, om at heterofile også burde måtte komme ut:
«Alle burde måtte kunngjøre det den ene eller andre veien, og det burde være en diger, klein greie uansett om man er streit, skeiv eller bi, eller hva som helst.»
Et forståelig ønske. Samtidig viser det seg at det er flere i Simons nærhet som har hemmeligheter de kvier seg for å snakke om, og som han er litt for nærsynt til å få med seg.
Mysteriet med den andre gutten trekker deg videre gjennom hele boka. Hvem er han? Er det noen vi allerede har «møtt»? Men det er dialogene og relasjonsbeskrivelsene som gjør boka til en virkelig perle.
Alle de mange navngitte romanfigurene har sine særegenheter. Samtalene er preget av innforståttheter, men det er gjengitt så vi føler oss på innsiden av et ekte univers. Fortellerstemmen er pratsom, kjapp og munntlig i stilen, med mange ufullstendige setninger og utrop («hallo!» og «fanken!» er blant favorittuttrykkene til Simon).
Oversettelsen er stort sett eksemplarisk, selv om det ikke kan ha vært lett å omgjøre dette til troverdig og ungdommelig norsk.
Dette er en high school-historie der folk får lov til å være mer enn sine faste roller: Den populære cheerleaderen er også en smart bestevenn. Fotballgutta er grammatikknerder. Den kjipe bølla er klassens usikre klovn på dagtid. Måten de opptrer overfor hverandre, helt ned til de minste detaljer i kroppsspråket, er så godt, gjenkjennelig og sårt beskrevet.
Såkalt «skeiv litteratur» skal være den nye, store trenden innen internasjonal ungdomslitteratur, en trend vi foreløpig bare har sett konturene av i Norge.
Men hvis bare noen få av bøkene er like fine som denne, er det bare å ønske den varmt velkommen.