De siste årene er det kommet flere bøker om de mer tilbakeholdne barna; de som trives i eget selskap, som ikke søker oppmerksomhet eller buser frem i sosiale sammenhenger.
To fine utgivelser er «Reserveprinsesse Andersen» av Torunn Lian og Øyvind Torseter, og «Kattejenta» av Veronika Erstad og Bo Gaustad.
Signe Torp
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Også i Signe Torps «Hei-boka» møter vi en jente av det forsiktige slaget. «Jeg hadde det fint for meg selv, så kom det noen likevel», tenker hun.
Jenta vil så gjerne ta kontakt med gutten hun ser, men vet ikke hvordan. Det er så vanskelig å si «Hei!» Kanskje kan blomster, plakater, eller simpelthen en Hei-maskin gjøre susen?
«Hei-boka» er Torps tredje bildebok, og uttrykket er som før vart og litt romantisk. Her er blomster og trær tegnet med en følsom og forsiktig strek, med blyant og fargeblyanter og innslag av akvarell. Form og tematikk er fint avstemt mot hverandre; uttrykket er like stillfarent som jenta. Faren er at det kan virke noe tamt.
Torp unngår dette ved å gjemme ulike «hei» i bildene, som en utfordring til leseren, og ved å lime inn mønstrete felt, med ruter og skrift, i bildene. Dermed etableres brudd og en anelse spenning i et ellers harmonisk univers. Særlig bjørketrærne, med stammer av sort skrift på hvitt ark, er vakre og talende.
Den verbale historien er skrevet på rim. Stedvis halter rytmen: «Gress! Og bær på et tre! Og se! Et menneske!» Her hemmer utropstegnene flyten og gjør rytmen hakkete.
Rimet er heller ikke optimalt. Enkelte strofer i boka gjentas, som: «Det må finnes en annen måte, som passer for sånne som meg. Noe jeg kan gjøre for å si hei til deg.»
Gjentakelser skaper overbygning, rytme, og mulighet for lydlig/språklig gjenkjennelse hos barna. Den gjentatte setningen kunne vært strammere, som i Det må finnes en måte, som passer for meg. Antakelig har formuleringen «sånne som meg» vært viktig for Torp – for å fange en annerledesfølelse. Ikke bare hos den sjenerte, men hos dem med mer konkrete språk-utfordringer. At Torps andre bøker har innfelt tegnspråk, kan peke mot en slik lesning.
Forlaget kaller utgivelsen en allalder-bok. Om voksne lesere vil finne nok utfordring her, er usikkert. Kjerneleseren er småskolebarnet.
«Hei-boka» handler om det viktigste: Om hvordan vi kan ta kontakt og nærme oss hverandre. Den er absolutt ikke bare for de sjenerte. Mange vil gjenkjenne jentas frustrasjon når ordene ikke triller perfekt og smertefritt ut: «Jeg vil si noe viktig, vakkert og smart, men det blir ikke riktig, det blir bare rart.»