Bjarte Breiteig er en formidabel novelleforfatter og imponerte også med sin første roman, fjorårets «Mine fem år som far». Nå kommer han med essays, delvis nyskrevne, delvis tekster som har stått på trykk før, men som er bearbeidet for denne samlingen.
En del av tekstene behandler andre forfattere; Tarjei Vesaas, Laila Stien, Kjell Askildsen og Tor Ulven, eller filmskapere som Kubrick og Tarkovskij. Det er prisverdig at den altfor oversette Stien er viet et eget essay. Askildsen behandles i en mail-utveksling mellom Breiteig og Øyvind Ellenes, en sekvens som faller litt utenfor essay-sjangeren og som kanskje er litt vel utflytende.
En liten betraktning om det såkalte Rothko-kapellet i Houston (som er falt ut av innholdslista) er til gjengjeld kortfattet og distinkt. Et reisebrev fra New Zealand ligger også litt utenfor rammen, men hvor nøye skal man være med at alt i en slik samling skal være formmessig stringent? Kanskje ikke så veldig. Det må også være spillerom for å prøve seg fram i en sjanger som for tida er under kraftig debatt i Norge.
To essay er viet Tor Ulven. I det ene holdes han forfriskende opp mot Leonard Cohen. Det andre tar utgangspunkt i en artikkel om Tor Ulvens omgivelser på Årvoll. Breiteig drar dit med poetens bøker i sekken og en artikkel av Martin Bjørnersen om «Tor Ulvens Årvoll» som guide. Han kommer med fine observasjoner, for eksempel når han karekteriserer Ulvens korte dikt: «Dette var eksistensielle miniatyrgrøssere».
Om Askildsen kommer Breiteig med den innsikten at teksten utfordrer leseren til å delta, men «i tilfellet Askildsen er denne utfordringen ekstra stor, for hans noveller krever at vi deltar også med de delene av vårt menneskelige register som vi vanligvis kjemper mot eller rett og slett fornekter».
Til tross for fine formuleringer om andre diktere, er Breiteig best når han skriver om seg selv. Det gjør han først og fremst i tekstene «Litteraturens sorte hull» og «Min tro eller: Viljen i teksten». I «Litteraturens sorte hull» er han på jakt etter det som gir litteraturen mening for leseren. Han kommer til at det nettopp er «det uforklarlige» som gir litteraturen sin «forunderlige tiltrekningskraft»:
Bjarte Breiteig
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
«Når vi leser, er det en form for leting etter mening. Ikke nødvendigvis fordi vi tror at litteraturen har et svar eller noen slags sannhet å by på. Men den gir oss mulighet til å lete. Leting etter letingens skyld.»
Denne tanken om det meningsfylte i jakten på en mening man egentlig ikke tror på, kommer Breiteig tilbake til i bokas fineste essay, «Min tro eller: Viljen i teksten». Her er han mer personlig enn i de andre essayene, blant annet i en sekvens om å miste sin gudstro etter å ha vært personlig kristen gjennom oppveksten. Når han mistet denne troen, var det «ikke noe videre smertefullt» fordi den ble erstattet av en tanke om verden som «sitt eget dype mysterium»:
«Verden uten Gud var langt mer spennende enn verden med Gud.»
Dernest forteller Breiteig om en skrivesperre som rammer når han trenger den minst, under et stipendopphold i Paris. Han kommer ut i en krise som svært kort sagt formuleres slik: «Hvordan skal jeg som forfatter, kunne tro på en tekst som ennå ikke finnes?»
Dermed er vi over i bokas tittel, litteraturen har en «annen vilje», som går utenfor forfatterens bevissthet når han skriver. Det dreier seg om en evne til å gi leseren mulighet til å «finne sitt eget uttrykk, gjennom meg». Forfatteren som medium? Verket har i hvert fall en dimensjon kunstneren ikke er verken bevisst eller klar over mens han arbeider:
«Når jeg leser mine egne bøker, blir jeg ofte forundret over å se en egen dybde jeg umulig kan ha sett mens jeg skrev.» Dette er ikke å betrakte som skryt. Snarere er det slik at Breiteig føler sin rolle som et privilegium.