ALBUM: Du vet hva du får når du setter på et album med Øystein Sunde. Det er da heller ingen grunn til at mannen plutselig skal utvikle seg og framstå som noe annet enn han alltid har gjort: en kløpper på gitar og en kreativ ordkunstner med stor fantasi.
Øystein Sunde
Plateselskap
Han kunne altså kjørt blåkopi, og vi ville godtatt det også. Men så viser det seg at «Bestefar» er blant Sundes mest varierte album.
Det er dette han kan, det er dette som har gjort ham til en av våre mest folkekjære artister, som det heter når du er blitt gammel nok. Gode penger har han tjent også. Millioner. På humor og musikk.
Han har rett og slett funnet sin egen nisje, der han ser på verden rundt oss med skrått blikk og strør om seg med munnhell og nyord.
Det er ingen andre som Øystein Sunde, han er en original i ordets beste forstand!
På nyåret fyller han 70, og han er blitt bestefar. Da er det lov å mimre litt, både tekstlig og musikalsk - til den gang en pinne het pjolter. Les intervju her (krever innlogging).
Det betyr ikke at han ikke kan ta for seg moderne fenomener, som når «dagboka» di havner på Youtube, den nye gapestokken (med Per Frydenlunds Orkester, som med stort hell drar låten tilbake til T-Fordens dager), eller når Twitter, Facebook, mobil og nettbrett tar for mye av tida - mens gitar'n står borti kroken, sørgelig neglisjert. Å, så deilig det skal bli å få fri til sånt som det!
Vel, er det én ting Sunde sjøl ikke har gjort, så er det å neglisjere gitaren.
Musikalsk er han ofte på kjent og trygg grunn, og vi kunne kanskje ønsket at han hadde tatt opp tråden fra den mer alvorlige og ettertenksomme «Ute var det sol» fra 2005.
Men sidesporene er der. Albumets morsomste låt, «Pertentlig i Bentley», er en svulstig duett med Ingrid Bjørnov, som Sunde har turnert med de siste åra. Og Ingrid går virkelig inn i rollen som countrycrooner!
Det er en fornøyelig omgang med tradisjonell country med stor C, med Stian Carstensen på klagende steelgitar og Sundes faste backingband Meget i sløyd i ryggen.
Her smelter tradisjon og parodi sammen.
Lekenheten har alltid vært viktig i Sundes låter. Chuck Berrys klassiker har for eksempel fått norsk tekst, «Johnny B. Goode på sjukehjem», og heftig rock'n'roll-behandling av Backstreet Girls' gitarhelt Petter Baarli. Reidar «Mr. Blues» Larsen spiller piano. Om det ikke er fornyelse, så er det i hvert fall et ønske om å gjøre noe annet. Og - Chuck Berry ville godkjent denne tvert.
Om «Johnny B. Goode» viser en annerledes Sunde, er tradisjonen tilbake i Earl Scruggs' «Foggy Mountain Breakdown». Bluegrassklassikeren får respektfull behandling av Sunde, Meget i sløyd og, i særdeleshet, trekkspiller Carstensen. Jeg tviler på om den er blitt spilt sånn før. Litt fornyelse der, altså...
Med Sunde i spissen er dette velspilt hele veien. Bossatonene i tre av låtene loses i havn av en mester i faget, gitarist og medprodusent Tom S. Lund.
En av dem, «Dødsbo», er en morsom vri på Ravi og DJ Løvs «Dødsøt»: «To tanter sto og dro i hver sin ende av et laken / hu med leddgikt måtte sleppe, så det avgjorde saken / og filleonkel Willy og tanta te Beate / sto og krangla om det gamle rustne hjemmebrentapparatet».
Tonen og stemningen i noen av låtene med backingbandet Meget i sløyd kan vi kjenne igjen fra sceneshowene, og noen låter kan minne om Sundes aller første plater. Etter 46 år har «Jaktprat» fra albumdebuten «1001 fnatt» dessuten fått sin fortsettelse, bonussporet «Fjøsprat».
Tida går, Sunde består.