Hvem var George Grosz? Den tyske ekspresjonisten er ikke veldig kjent i Norge, men det har heldigvis ikke stoppet tegneserieskaper Lars Fiske fra å lage en bok om ham.
Fiske har samarbeidet tett med Steffen Kverneland i mange år. Først med biografien om tegneren «Olaf G», deretter i antologien «Kanon» der Kverneland utpenslet historien til Edvard Munch. Fiske fokuserte der på den tyske kunstneren Kurt Schwitters, og boka om ham, «Herr Merz», kom ut i 2012.
Lars Fiske
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Moderne og uhøytidelige, men samtidig supersmarte tegneseriebiografier er altså noe Fiske kan. Kanskje er det nettopp derfor han denne gangen har valgt å utfordre seg selv enda et hakk.
«Grosz» inneholder nemlig ingen dialog, det lille vi får av tekst er begrenset til innledende sitater samt noen skilt, avisoverskrifter og lignende.
Dermed må alt fortelles gjennom tegningene, og det er ikke rent lite. Grosz ble født i Berlin i 1893, han var soldat i første verdenskrig, men ble så innlagt på et mentalsykehus. I 20-årene grunnla han den kunstaktivistiske bevegelsen dadaismen, og hans satiriske tegninger og samfunnskritiske kunst gjorde ham svært upopulær blant nazistene. I 1933 måtte han derfor flykte til New York, og mens han var der ble mye av hans livsverk destruert av de nye maktinnehaverne i Tyskland.
Alt dette kan man lese ut av Fiskes karakteristisk kantete streker. Tegneserien er uten ruter, men de fleste sidene er inndelt i en bildekvartett hvor blant annet slåssing, drikking, kunstnerisk virke og elskov drar handlingen energisk fremover.
Hele prosjektet krever en uovertruffen innsikt i visuell historiefortelling og komposisjon. To egenskaper Fiske heldigvis trakterer helt ut til fingerspissene.
Tegningene hans er stringente og fulle av kaos på en gang. Samtidig som handlingen og hovedkarakterene kommer tydelig fram, er det et vell av detaljer i bakgrunnen som sørger for både latter og dybde.
Fiske formidler Grosz’ kunstneriske stil og dadaismens særpreg godt uten å prøve å kopiere. Boka er i beige, sort hvitt og litt rødt, dermed får vi ikke noe inntrykk av Grosz’ mange fargesterke malerier, men samtidig gir det boka et veldig helhetlig og «fiskesk» preg. Slik blir boka både en kjærlig og respektfull hyllest, men også et selvstendig kunstverk.
Dødsscenen på siste side er så velkomponert og humoristisk slående at den er verd prisen alene, men før den får vi altså et unikt portrett av en helt unik kunstner.
Samtidig er boka en god påminner om satirens viktighet. For et samfunn som ikke kan le av seg selv er et samfunn på vei utfor stupet.