Anmeldelse: Ane Riel har skrevet en krimbok som ikke ligner på noe annet

Det er dansk jul hjemme hos familien Haarder på øya Hodet. Far har heist juletreet opp i taket, og i lenestolen sitter farmor og er død og nylig myrdet. Men i pen kjole, og med splitter nye sko. Oppe i annen etasje ligger mor og er stor. Så stor er mor, at hun ikke lenger kan komme ut av rommet. Hun har spist seg fast.

Det gjør ikke noe. Man kan gjøre det på bøtte. Og kose seg med kake og sjokolade som vesle Liv kommer med når hun har vært på tur i andres hjem. Liv er syv år, og offisielt erklært død. Dessuten god med pil og bue.

Død på alvor, og under uklare omstendigheter, er tvillingbroren Carl. Hvilket heldigvis ikke forhindrer at han kan leke med levende Liv hver eneste dag. Velkommen til Ane Riels vidunderlige verden!

Vakkert og forunderlig

Men hva slags bok er «Harpiks» egentlig? Vel. Det bør i grunnen helst dreie seg om en kriminalroman, siden Ane Riel ble tildelt Glassnøkkelen 2016 for denne tittelen. Skandinavias viktigste pris for krim og spenning. Dette tenker jeg på en del i begynnelsen av boka, men snart er både krim og all verdens priser glemt, og oppmerksomheten min i fri flyt mellom Riels poetiske språk og groteske innfall.

Dette er en tekst som ikke likner på noe annet jeg har lest. Stemmen i boka tilhører i all hovedsak den sju år gamle Liv, som i en slags naivistisk stil skildrer livet i en mildt sagt dysfunksjonell familie, der tilværelsen er satt fullstendig på hodet. Med et vennlig smil og faderlig kjærlighet drar Jens Haarder familien med seg ned i et sluk av galskap, drap og paranoia. Hele tida med veslejenta ved sin side.

Det hele minner mer og mer om et slags utvidet folkeeventyr. Og på samme måte som man godtar at heksa putter Hans i et bur og feter ham opp i «Hans og Grete», aksepterer man her at far balsamerer Livs nyfødte søster, uten at det blir særlig mye grøss og gru av den grunn. Slik er nå en gang livet i eventyrland.

Sprekker opp

Dette blir imidlertid ikke helt uproblematisk når Normaliteten skal tre inn mot slutten av handlingen, i kroverten Roalds skikkelse. For all del – forfatteren gjør et svært godt forsøk på å få overgangen til å funke. Vi ser søppelhaugene der vi tidligere beveget oss i Livs verden av ting.

Likevel sprekker isen opp. Vi går igjennom, og er plutselig verken i eventyret eller i virkeligheten.

Naturlig nok, siden vi befinner oss i litteraturen. La meg si det slik: «Harpiks» har visse svakheter, men bevare meg vel for en flott annerledes-krim dette er.