Dersom Ingebrigt Steen Jensen hadde kuttet ut selvskrytet og i større grad konsentrert beretningen om sin far, forleggeren og TV-kjendisen Brikt Jensens liv og død, kunne denne boka blitt en bra biografi.
For den glatte overflaten interesserer oss lite. God og interessant litteratur handler ofte om det skjulte, det motsetningsfylte, det uventede.
Brikt Jensen, direktør i Gyldendal fra 1965 til 1980 og seinere programleder for «Bokstavelig talt» må ha vært et splittet menneske som kjempet med indre demoner. Utad i offentligheten framsto han som kunnskapsrik, lun og folkelig; innad i familien var han en uberegnelig tyrann som slo sine barn og døyvet egen uro med alkohol og sovetabletter.
Ingebrigt Steen Jensen
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Han framstår etter hvert som en tragisk skikkelse, et fascinerende fall fra høyden. Og det fordrer jo en viss storhet som sønnen selv neppe har som forfatter, iallfall ikke som biograf. Da tenker jeg på bildet, som boken maner fram, av den 80 år gamle Brikt Jensen som ensom subber rundt i ruinene av sitt selvvalgte eksil på Korsika, som et momento mori, beruset og ustelt, på en daglig diett av tre flasker rødvin og 60 sigaretter.
Bildet er unektelig, hva skal man si, gripende. Hvis det er riktig tegnet, da. Den fraskilte hustruen, Ingebrigts mor, som framstilles som proper og prektig, en søyle av trygghet, mener det var en lykkelig familie. Ingebrigts bror kan ifølge Aftenposten knapt huske at faren slo, i hvert fall ikke hardt.
Denne framstillingen eller utstillingen av egen familie er selvsagt ikke uproblematisk, verken juridisk eller etisk. Forfatteren av «Steen i glasshus» synes å mene at hvis Knausgård (den største etter Hamsun) kan, så kan også Ingebrigt.
Det begynner godt, også i denne boka: Den fransktalende og eminente Brikt Jensen fra Bergen, postbudets sønn, med doktorgrad i François (her mangler det en cedille i boken, som til gjengjeld beriker oss med en klisjé om at fransk er verdens vakreste språk) Mauriacs forfatterskap, blir oppdaget av den mektige Harald Grieg i Gyldendal og får tilbud om direktørstilling i forlaget.
Men få vet at den unge Brikt bærer et traume. At hans far, motstandsmannen Ingebrigt August Jensen, døde i Tyskland av tyfus dagen etter at han ble løslatt fra fangeleirene. Det var et sårt slag for gutten, han gråt og gråt, helt til han bestemte seg for at – og dette er forfatterens postulat – heretter skulle alle vanskelige følelser stenges ute. Brikt Jensen skalket alle luker, heter det i boken. Denne familiefaren holdt også maska da han ble skilt: Han tok sin koffert og gikk hjemmefra en høstdag 1977 til en ny kvinne med beskjed om at hustruen gjennom 25 år ikke hadde betydd noe for ham, står det.
I mellomtiden har vi fått glimt av storhetstiden, da Weidemann, Vesaas og Johan Borgen var gjester i villaen på Stabekk; samt Jan Erik Vold som tok sin forlegger i skole:
«- Det heter Dyllen, ikke Dailen, du driter deg ut, Brikt!»
En interessant iakttakelse, og et symbolladet og godt beskrevet møte med den nye tid, som Profil-generasjonen representerte og som forleggeren Brikt Jensen lanserte.
Det er i hvert fall mer interessant enn at lille Ingebrigt skjelte da han var liten, men sluttet å bruke briller som trettiåring.
På dette tidspunkt var Brikt Jensen som far og familiemann for lengst blitt en tikkende bombe, alkoholisert, selvsentrert og irritabel. Som forlegger mer og mer et persilleblad. Da Gyldendal, Norges største forlag, i 1976 ble saksøkt av en politimann som følte seg uthengt som nynazist i romanen «Jernkorset» av Jon Michelet, gikk en deprimert og defensiv Brikt Jensen i kjelleren og stønnet: «Ja ja, nå kommer jeg snart i fengsel.»
Dette er et interessant innsyn, mye mer interessant synes jeg, at enn at Stabæk er «norsk fotballs største eventyr», at Ingebrigt tok engelsk mellomfag med karakteren 2.1 og seinere, da alt gikk til himmels, drev reklamekampanjer for AS Factoring Finans og Oslobanken som ga 24,5 prosent innskuddsrente fra første krone.
Brikt Jensen hatet spill etter å ha tapt 25 øre i tipping 1948.