«Jeg sitter her bak skrivebordet og forsøker å forstå hva minner er, eller hvordan det egentlig føles å minnes noe,» skriver Karl Ove Knausgård i en av sine små epistler i denne avsluttende boka i sin årstidskvartett – en serie bøker stilet til datteren, som nå er blitt to år gammel.
I «Om sommeren» fortsetter Knausgård sin språklige utforskning av verden. Det er som om hennes ankomst, som det fjerde barn i familien, har inspirert forfatteren til å oppdage omgivelsene på ny.
Det som ofte starter som rent leksikalske beskrivelser av vannspredere, miksmastere, bananfluer, kynisme eller sirkus, leder forfatteren til å utdype og assosiere fritt. Det kan føre til så mangt; barndomsminner, slektshistorie, botanikk eller zoologi (mange av stikkordene i denne boka er hentet fra naturen), kunstanalyse, (amatør) filosofiske utredninger, hverdagsskildringer, erindringsbrokker, skarpe bilder av faren mange kjenner fra «Min kamp», til og med en kjærlighetshistorie virvles opp i to utlegninger om «sommernatt» og «sommerettermiddag».
Karl Ove Knausgård
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Setningene veksler fra det skarpsindige til det banale og iblant får vi svært kompliserende formuleringer som skal forklare relativt enkle fenomener (for eksempel om «Intelligens»). Det som trigger Knausgård, er forundring, over livet, over sin egen identitet, over å plutselig oppdage tingene rundt seg. Når han brått ser et digert kastanjetre som vokser i hagen, lyder det slik:
«Nå er det ubegripelig at jeg har levd side om side med en så stor skapning i fem år uten å ha sett den. Hva er det for et fenomen, å se uten å se? Antakeligvis handler det om at det man ser, ikke fester seg. Men hva fester det vi virkelig ser, seg i?»
Om vi vil se for eksempel dette kastanjetreet, er et spørsmål om «hva vi vil med livet»:
«Vil vi ta inn kastanjen, vil vi se den og la den få plass i oss, vil vi kjenne dens nærvær hver gang vi passerer den, dens helt egne plass i virkeligheten?»
Dette er Knausgårds metode. Han vil komme nær livet. Han vil la tanker og følelser strømme gjennom seg. Han skriver at «det vesentlige ikke er hvem jeg er, men at jeg er, og at det samme gjelder for kastanjen der den står utenfor vinduet akkurat nå, taust ruvende, midt i sin virvel av grønne blader og hvite blomster.»
Boka inkluderer to lengre sekvenser med «dagbøker». Her handler det blant annet om møtet med den svenske vitenskapsmannen, drømmetyderen og sjeleforskeren Swedenborg. Men Knausgård forteller også om en 73 år gammel kvinne fra Vestlandet som da hun var ung under krigen forelsket seg i en østerriksk soldat, forlot mann og barn og havnet i Malmö. I tre sekvenser lar Knausgård denne kvinnen framstå i jeg-form. Betyr dette at han er i ferd med å bevege seg ut av det selvbiografiske og over i fiksjonen igjen? I så fall er det gode nyheter.
Kanskje et avsnitt som dette knytter forbindelsen mellom «Min kamp», årstidsbøkene og det som måtte komme i neste omgang:
«Hadde ikke pappa begynt å drikke, ville han kanskje fortsatt ha vært i live og ha sett alle sine barnebarn. Men han begynte å drikke. Hadde ikke denne kvinnen i Malmö blitt forelsket i den tyske soldaten, ville hun ikke ha forlatt barna sine, ikke ha kjempet med skylden resten av livet sitt, og ikke hatt følelsen av å ha levd et halvt liv.»
Boka handler om skam, men også om skjønnhet. Her er et vakkert avsnitt til slutt:
«Hver sommer når kornet er modent og jeg kjører forbi åkrene der jeg bor, på smale asfaltveier som slynger seg gjennom det skinnende landskapet, så tørt og gyllent, lenge helt urørlig, til og med vindmøllene står stille, og trærne, med sitt tette forheng av grønne blader, likesom strekker seg mot den dypblå himmelen, til vinden stiger og alt settes i bevegelse, og det er som om en bølge går gjennom landskapet, er det dette jeg tenker på: den som kunne skrive slik!»