«Jøder bøyd over sine edlere deler, jøder bøyd over sine penger. I de kristnes øyne er det et eneste stort feberhett panorama over degenerert selvopptatthet.»
Det skriver den britiske journalisten, akademikeren og Booker-prisvinneren Howard Jacobson i «Shylock er mitt navn».
Der ironiserer han over bildet vi har av jøder, som tydeliggjøres i Shakespeares skildring av ågerkaren Shylock i «Kjøpmannen i Venedig». Men det er noe forslitt og masete over tilnærmingen, som gjør at tematikken ikke treffer helt.
«Kjøpmannen i Venedig» handler kort fortalt om den jødiske pengeutlåneren Shylock, som avkrever «et stykke kjøtt» av Antonio, som ikke kan betale gjelden sin. I hundreårene etter at stykket kom ut, har det blitt diskutert hvorvidt det er anti-semittisk. Det er vel en slags enighet om at Shakespeare bare skrev om jøder slik de ble sett på den tiden: Krumnesete, nådeløse gjerrigknarker, som ofret hva det skulle være for penger.
På kirkegården er også samtidenes versjon av Shylock, oppkomlingen og kunstmesenen Strulovitsj. Han bekymrer seg over datteren og blir rasende da hun stikker av med en pappskalle av en fotballspiller - som attpåtil er kristen.
Dialogen mellom de to preger boka: Om den jødiske selvforakten, den selvpålagte offerrollen, og det ironiske i at det er jøder som i sin evige gnuring om hva det vil si å være jøde, opprettholder de fordommene de føler seg fanget av: «Det ville aldri ha falt D'Anton inn at Strulovitsj var jøde, om ikke Strulovitsj selv hadde presset denne kjensgjerning ned i halsen på ham og alle andre.»
Shakespeares heltinne Portia er i Jacobsons versjon den styrtrike talkshowvertinnen Plurabelle. Hennes homoseksuelle venn D´Anton er samtidens svar på Antonio. Gjennom en rekke urealistiske omdreininger, ender han under press fra Strulovitsj, som avkrever en bit av hans edlere deler.
Jacobson skriver virtuost, vittig og spiddende ironisk. Han karakteriserer og spissformulerer. Det renner ut. Ja, boka drukner nærmest i velformuleringer. Det er mulig dette fungerer på engelsk. På et mer ordfattig norsk framstår det i passasjer både masete og uelegant.
Den solide oversetteren Tone Formo har lagt oversettelsen tett opp mot de engelske uttrykkene. Det er ikke alltid like heldig: «Han hadde ikke fortalt henne at faren hans hadde begravet ham verbalt kvelden før bryllupet.» «De stjal fra storheten hun ønsket for dem».
«Du» er i denne sammenheng Plurabelle, her som representant for de kristne.
Men er det egentlig motsetningen mellom de kristne og jødene som er mest relevant i dag? Med tanke på hvor mye støtte organisasjonen Med Israel for fred har i kristen-Norge, er det noe lettvint og historisk forslitt i å legge motsetningen der. Det blir en litt feig vestlig intellektualisme.
Jacobson har riktignok en overraskende vri mot slutten, men ville det ikke vært langt mer spenstig om han hadde våget å plassere selve handlingen et annet sted enn Nord-England? Midt-Østen for eksempel.
Howard Jacobson
Sjanger
Forlag
Oversetter
Utgivelsesår
ISBN