Knausgårds første roman etter «Min Kamp» starter blendende, forførende, vil jeg nesten si. Men så er det som om han bare skriver i vei, og romanen som egentlig skal handle om en vårdag i fortellernes liv spriker etter hvert i alle retninger.
«Om våren» er tredje bok i Knausgårds firebinds verk om årstidene. Den er henvendt til hans nyfødte datter, og åpner idet fortelleren vekkes av datterens uskyldige morgenlyder.
Han står opp, gir barna mat, får de tre eldste på skolen, inntil han og den lille kjører avgårde. De skal besøke barnas mor som ligger på sykehus.
Men billedliggjøringen kan også bli svært masete. Etterhvert sniker det seg altfor mange pompøsiteter og banaliteter seg inn i denne barokke ordflommen; «mektig er stillheten i skogen om natten».
Fortelleren er så inderlig tilstede, på godt og ondt, og er ikke snauere enn at han tar oss med til toalettet. Der beskriver han utførlig hvordan han presser avføringen ut av tarmen, og med det får kontakt med sitt førsiviliserte jeg.
Fortelleren finner da blod i avføringen. Dette følges ikke opp senere i boka, og det er vel bokas største svakhet. Den mister fokus, og midtdelen består av mer eller mindre interessante refleksjoner om dette og hint. Vi får høre om Turgenjevs «Fedre og sønner», om Bergmans filmer og ekteskap og kjærlighet og lykke. Om Jens Bjørneboe og selvmordet. Mye godt, mye ganske slapt.
Bokas dramatiske høydepunkt er da fortelleren kommer opp på et badstuhett soverom. Kona våkner ikke. Akkurat dette er veldig godt. Veldig intenst. Ekstremt dramatisk. Knausgård på sitt aller beste.
Boka er illustrert av Anna Bjergers delvis figurative malerier. Gode i og for seg, men i likhet med Knausgårds ordrikdom, blir også disse litt for voldsomme for det knappe formatet.
Karl Ove Knausgård
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN