ALBUM: Neil Young (71) gir ut plater like raskt som andre oppdaterer Facebook-profilen sin. Han bruker dem politisk, noe Woody Guthrie gjorde med stort hell for 80 år siden - blant annet for å få folk til å organisere seg.
Neil Youngs motiver kan også være edle nok, men stor kunst blir det ikke.
På «The Monsanto Years» (2015) gikk han løs på det omstridte multinasjonale bioteknologiselskapet Monsanto, som selger genmodifiserte frø, kunstgjødsel og plantevernmidler (Roundup).
Neil Young
Plateselskap
Han fulgte opp tidligere i år med det doble livealbumet «Earth», om jordas bedrøvelige tilstand, og på «Peace Trail» går han blant annet rett inn i problematikken rundt oljerørledningen Dakota Access Pipeline (tittellåten «Peace Trail», «Indian Givers» og «Show Me») - akkurat i tide til at utbyggingen er satt på vent. Sånn er det når du skal være aktuell.
Men for alle del, slaget er slett ikke vunnet.
Én låt handler om politibrutalitet («John Oaks», om en bonde som ble skutt av politiet, angivelig mens han beskyttet arbeiderne sine).
Albumet åpner riktignok lovende, med en tittellåt som flyter fint og en Young som synger med innlevelse.
Men allerede i neste spor, bikker det over.
Ett av problemene til Neil Young anno 2016 er at han ikke har noe å synge om, ut over floskelpregete tekster, ofte fulle av slagord. «I got my new robot from amazon.com», synger han i «My New Robot», en protest mot teknologisamfunnet som bare dør ut etter to og et halvt minutt som et pussig punktum.
Snodig surrelåt.
Noen sanger handler om «nesten ingen ting», som «Can't Stop Working»: «Well, I can't stop working 'cause I like to work when nothing else is going on / it's bad for the body, but it' s good for the soul / might even keep you breathing when you loose control».
Ja vel, det er det dette handler om...
Men så, i neste linje synger han «I might take some time off», før han igjen slår setningen ihjel med «I can't stop working».
Enda «verre» er «Glass Accident», der han bruker et knust glass på golvet som en metafor på hva som skjer om du ikke er forsiktig med skjøre ting. Men melodien er blant albumets beste.
Tittellåten, om konflikten rundt Standing Rock i Nord-Dakota, har en ærlig hensikt, men han klarer ikke å kommunisere det på en god måte musikalsk. Det blir kantete og litt irriterende.
Live, forsterket med Willie Nelsons to sønner Luke og Micah, er han fortsatt uovertruffen. Publikum på Stavernfestivalen i sommer fikk det de kom for.
Men - på plate funker det bare ikke.
Musikalsk er det delvis akustisk, men med overstyrte gitarer her og der - mer eller mindre motivert. Ok, Neil Young er og skal være sånn, men her blir det enkelte ganger på grensa til parodisk - som i «Texas Rangers» og «Terrorist Suicide Hang Gliders».
Og det har gått fort unna, her. Noen dager i studio, og et intetsigende cover som mekkes på sparket.
Låtene er visstnok spilt inn på første eller andre take, og det høres. Det hadde neppe blitt bedre om de hadde brukt lang tid i studio, for låtene er ikke gode nok.
Men kompet, da? Jim Keltner (trommer) og Paul Bushnell (bass) er bunnsolide navn, og man skulle tro at det borger for kvalitet. Men altså, Keltner, en av verdens beste trommeslagere, høres ut som han akkurat har satt seg ned for å øve på noen nye sanger.
Ok, Neil skal få for engasjementet, og det er noen få lyspunkter her. Men - det er ei veldig rar plate!