Denne boka fikk jeg lite ut av, må jeg innrømme. Til tross for både morsomme portretter, absurde scener og Kim Småges originale, impresjonistiske stil.
Vi følger tre kvinner på lite tettsted ved kysten. Norsklektoren Oda har to barn og en kontrollerende eksmann. Hun søker seg til Amman som utsending for Unicef, men egentlig vil hun til Kenya, der hun vokste opp og moren er begravet.
Læreren Karin er ulykkelig og barnløs småbrukerkone. Også hun bryter ut av ekteskapet, og følger etter Oda til Amman, som barnevakt for datteren. Endelig er det vakre, halvgale Eldrid, som driver en underlig butikk i den lille bygda.
Kim Småge
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
Inntil hun bestemmer seg for å bli journalist.
Prisbelønte Kim Småge debuterte i 1983 med kriminalromanen «Nattdykk», og regnes som en av grunnleggerne av den feministiske krimbølgen i Norge. Også «Dameroman m/menn» er preget av feminismen.
Handlingen foregår rundt åttitallet. De tre er alle sterke på sitt vis, og bryter ut av bygdekonvensjonene. Eldrid drar til Paris, opplever noe uhyggelig, og reiser deretter til Uruguay for å starte et barnehjem. Sier hun hvertfall. Men liv og diktning går i ett for henne.
Oda roter seg bort i umulige menn. Dem er det mange av her. Og Karin svimer rundt i et kvinnefiendtlig Amman, inntil hun bytter ut bønnekassettene i alle moskeene med feministsangen «Vi er mänga, vi er hälften…».
Småge er en god stilist, med en forfriskende slentrende, nærmest impresjonistisk stil, sprang i tid, enkeltscener her og der, plutselige overganger. De tre portrettene fungerer også hver for seg. Men som helhet er denne boka vanskelig å følge.
Det er som om Småge har tråklet sammen ulike scener fra åttitallet; litt Israel og søramerikansk politikk, umulige og voldelige menn, og kvinnesaken. Det med en tilbakeskuende, karikert innforståtthet som gjør den nærmest kryptisk for oss utenforstående.