Eivind Riise Hauge er en av de få som forsøker å bruke sjakk som et litterært motiv. I «Sjakkspillere» har han revidert sin novelle «Victor Tukmakovs siste vinter», som også er tittelen på debutboka fra 2010, dessuten skrevet to noveller ti, hvorav den ene står direkte i forbindelse med førstnevnte.
Eivind Riise Hauge
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Riise Hauge forsøker å trekke almene slutninger ut fra skildringer av sjakkspillere.
I alle novellene er spillerne snåle, eksentriske typer som går opp i sjakken med en lidenskap som grenser til det fanatiske, noe som også er et tema i Vladimir Nabokovs klassiske roman «Forsvaret».
Tittelnovellen skildrer en oppdiktet, russisk sjakklegende og hans besettelse av å fullføre en perfekt sjakkkomposisjon mens han lever sine siste måneder i Bergen. «Halle Gaut» bruker et parti som framdrift i et gjensyn mellom to ungdomskamerater, et spill som får fatale følger.
I tredje novelle, «Zsuzsa», blir en sjakkekspert ansatt av spilleren Laszlo Mitrofanov for å ta seg av hans datter Zsuzsa. Insidere ser at Riise Hauge stadig henviser til autentiske skikkelser, for eksempel Leopold Mitrofanov og Susan Polgar, dessuten til kjente spillsituasjoner, noe som øker interessen i et faglig perspektiv. Etterordet utreder det sentrale spillet i Tukmakov-historien på et mer faglig vis, men også her med oppdiktede kommentarer.
Litterært er nok nettopp denne novellen den sterkeste, selv om de andre også har elementer av indre spenning som gjør dem interessante.
I bokas dialoger dukker kjente sjakknavn opp, inkludert Magnus Carlsen.
Det hadde vært morsomt om Riise Hauge i neste omgang utnyttet sin kunnskap og sitt stilistiske talent til å lage en større historie, kanskje en roman, rundt alle de merkelige typene som befolker verdens sjakkarenaer.