Det var med store forventninger jeg begynte på Ketil Bjørnstads siste bok. «Verden som var min» er en dristig erindringsroman i seks bind, og i annet bind er vi kommet til 1970-tallet. Der tegner forfatteren opp et bredt og levende bilde av sin ferd gjennom et tiår med politisk radikalisme.
Ketil Bjørnstad
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
I «Syttitallet» har familien trådt i bakgrunnen, og det er kjærester, venner og kunstnerkolleger som står i fokus. Over nærmere 800 sider skildrer Bjørnstad sin kamp mot andres forventninger, forsøk på å finne ut hvem han er og hva han skal bruke livet sitt på. «Du må velge» er et mantra i boka, men Ketil greier ikke velge. Isteden velger han alt. Ikke bare blir han både musiker og forfatter. Men det jeg liker aller best ved boka, er hvordan de ulike erfaringene, møtene, vennskapene og kjærestene samler seg opp i ham. I større grad enn i første bind, lever teksten opp til den vakre tittelen «Verden som var min».
Famlende kjærlighet
Boka begynner da den tykkfalne Ketil møter skolevenninna Aimée i Frognerparken. Hennes navn gir assosiasjoner til en kjærlighetshistorie av den mer lettvinte sorten, men skildringene av Ketils forelskelse og framstøt overfor henne er både varme og fornøyelige. Blant annet sender han henne daglig blomster. Ikke avkuttede roser, men potteplanter. Det er med andre ord ikke uten komikk at et av bokas sentrale temaer introduseres: Ketils forelskelser og jakt på erotiske eventyr.
Møtet med Paus
Likevel er det først når Ole Paus dukker opp at Ketils liv skyter fart. Han har nettopp platedebutert og er omgitt av folk som Erik Bye, Harald Sverdrup og Alf Cranner. Gjennom Paus åpner en annen verden seg for Ketil enn det steinerskolemiljøet han kommer fra. Han begynner å orientere seg i samtidsmusikk, og særlig Keith Jarrett blir avgjørende for hans egen utvikling.
Persongalleriet er stort og miljøskildringene mange. Det går tidvis utover det narrative drivet. Anekdotene blir for mange og redigeringen kunne vært strengere.
Bjørneboes nærvær
Ved siden av det varme portrettet av Paus, er skildringene av Georg Johannesen og Jens Bjørneboe noen av bokas høydepunkter. Man får virkelig inntrykk av Bjørneboes nærvær i Bjørnstads beskrivelse av hvordan han tilbrakte en kveld med ham hjemme hos Paus og dennes daværende samboer, skuespilleren Henny Moan. Og anekdoten om slåsskampen mellom forfatterne Johannesen og Finn Alnæs kaster lys over et lite beskrevet kapittel i litteraturhistorien.
Ryktespredning
Innimellom disse fine person- og miljøskildringene henfaller Bjørnstad her og der til halvkvedede viser og ryktespredning. Fremfor alt gjelder det hans betraktning over hvorfor Bjørneboe sluttet som lærer ved Steinerskolen. Istedenfor å fortelle oss det han mener å vite, skriver han at han er blitt fortalt en historie som kanskje aldri vil bli offentlig kjent, men som åpenbart er kompromitterende.
Det virker ikke bare kokett, men det er moralsk problematisk å strø om seg med slike halvkvedede viser.
Likevel, også denne gangen innfrir Bjørnstad, og jeg ser fram til fortsettelsen.