Anmeldelse: Ingen tvil om hvilken av de nye Ambjørnsen-bøkene som er mest interessant
Årets BilFlax-bil: Rå, miljøvennlig og sikker
Morten Auklend forsker på novellesjangeren ved Aarhus Universitet, og han har ikke valgt den største materien å skrive om i sin bokdebut. Kun tre novellesamlinger som kom på et lite tiår, men det er lov å håpe på flere. Roy Jacobsen, Levi Henriksen og Lars Saabye Christensen er tre andre som er minst like interessante novellister som romanforfattere, og det er prisverdig at det er kortformatet som løftes opp når Ambjørnsen fyller 60 år.
De samlingene fikk god mottagelse, men både før og siden har det vært mest snakk om romanforfatteren Ingvar Ambjørnsen, selv om han disse årene ble spredt mer enn andre novellister gjennom bokklubber det er lett å savne.
Noe å ha i fanget
Morten Auklend har ikke gjort oppsiktsvekkende funn, ting som ikke er synlige for den vant leser, men han knytter grupper av noveller sammen etter tematikk, bilder, hovedpersoner, og det er både smidig og interessant. Han siterer litteraturteoretikere raust og i passe doser og har en flott, pedagogisk tilnærming i teksten og tankene på at dette er en bok for almenmarkedet, ikke bare et akademisk arbeide for arkivene. Essayet «Navnløs erfaring» bør nå en hel del Ambjørnsen-fans fordi det er en åpner mot den kanskje mest håndverksmessig interessante delen av forfatterskapet.
Noe å ha i fanget
«Navnløs erfaring» gir ingen streng fasit, men peker, viser og inviterer. Til litterært essay å være, er det deilig ujålete og avvæpnende.
Aller mest utbytte får man av å ha den i fanget sammen med de tre samlingene eller samleren Djevelens fødselsdag (2006), som også utgis på nytt i disse dager. Jeg håper den kan åpne Elling-fans, skoglesere, dopgenerasjonen og mysterieleserne til Ambjørnsen for de gode novellene.
« «Navnløs erfaring. Ingvar Ambjørnsens novellekunst 1994-2003» »
Morten Auklend
Sjanger
Forlag
Cappelen Damm
Utgivelsesår
ISBN
9788202511586
Mye død, lite angst
Tesen kommer tidlig: Novellene er befolket mest pessimister. Ikke med utenformennesker (her er det lett å huske Ola Bauers fine begrep «inneliggere»), dophuer eller introverte typer (for det er mest menn Ambjørnsen skriver om). Selv om mange av novellene handler om livets utkanter, siste skanser, forskansninger, og døden nevnes svært ofte, er det ifølge Auklend «oppsiktsvekkende at det er så lite dødsangst». Det kan ha med forfatterens flegmatiske forhold til endestasjonen å gjøre, selv når han nå er alvorlig syk.
« «Navnløs erfaring. Ingvar Ambjørnsens novellekunst 1994-2003» »
Morten Auklend
Sjanger
Forlag
Cappelen Damm
Utgivelsesår
ISBN
9788202511586
Mye død, lite angst
Ekstra fornøyelig er det lange intervjuet med Ingvar Ambjørnsen etterpå, der han blir konfrontert med funnene. Som ventet har han knapt tenkt på noe av dette under skriving. De fleste forfattere gjør ikke det. Ambjørnsen er en intuitiv forfatter med stor utholdenhet, og han bryr seg katten om teori eller research.
Mer er overflødig
Litteraturkritiker Jon Rognlien har skrevet et etterord om tida i Gateavisa, da Ambjørnsen plutselig sto i døra og var like frika og skreiv som redaksjonen. Rognlien går gjennom forfatterskapets outsidere, sammen med en nypublisering av det sagnomuste intervjuet fra 1983, der forfatteren hevder at det er hans plikt å bruke LSD.
Mer er overflødig
Etter å ha lest denne boka og disse to bonusbitene, kan man få følelsen av at flere bøker i anledning sekstiårsdagen blir overflødige. Det stemmer.
Fanbok uten futt
Kristopher Schau gjorde stor suksess med sin «method writing» i boka «På vegne av venner» (2009), der han gikk i begravelser det stort sett ikke kom andre mennesker i.
Fanbok uten futt
Involvering og deltagelse er hans måte, og det er det at han bryter sin bakgrunn og kunstneriske erfaringer mot Ambjørnsens, som redder intervjuboka «Oslo - Lillehammer- Hamburg» fra å kun bli husket som bortkastet papirmasse.
«Oslo-Lillehammer-Hamburg. En samtale med Ingvar Ambjørnsen»
Schau er inne på noe flere ganger, men han slipper for lett, blir en slave av hva som sies på lydbåndopptageren. Han spør Ambjørnsen om de gamle særemnetingene, kolsen (som Ambjørnsen har snakket mye om i intervjuer allerede, døden likeså). Det humper og slentrer avgårde, både i samtale og et tekstnivå i kursiv som synes aldeles overflødig.
Unnlatelsessynd
Spesielt på ett sted glipper mulighetene for forfatteren. Samtalen er innom det å være et menneske i verden, og det er en unnlatelsessynd å ikke spørre Ambjørnsen mer om hva slags samfunnssyn han har, hva slags tanker han har om individ kontra gruppe, nasjon og et Europa i betydelige problemer, han som har skrevet, også politisk, om de utilpasse(de) individene i alle år. Spesielt når vi noen sider senere får vite av forfatteren at han skal flytte hjem til Norge når han blir så syk at han trenger «hjælp». (Bokas litt manierte måte å skrive «hjelp» på.)
Unnlatelsessynd
En redaktør har åpenbart ikke kunnet redde dette prosjektet, siden det har vært et lite og snevert materiale å ta av. Her valgte Ambjørnsen-fan Kristopher Schau for snever metode og inngang, for lite dybde. Denne lettbeintheten må både han og bestilleren, forlaget, ta kritikk for.
• Fordi både Ingvar Ambjørnsen og Jon Rognlien er faste bokanmeldere i Dagbladet, er bøkene anmeldt av en ekstern anmelder.
Lik Dagbladet Pluss på Facebook