Den litterære agenten Peter Katz får en dag et manus i posten med et følgebrev fra en viss Richard Flynn. I brevet forteller han at han mange år tidligere, i 1987, var involvert i det uoppklarte drapet på en professor i psykologi, Joseph Wieder.
Flynn forteller at han nærmest i et klarsyn hadde fått omstendighetene rundt mordet, som vakte stor offentlig oppmerksomhet, tilbake i bevisstheten med en fornyet styrke og fargerikdom. Det innsendte manuset inneholder «sannheten» om det som skjedde.
E.O. Chirovici
Sjanger
Forlag
Oversetter
Utgivelsesår
ISBN
Dermed er den rumenske forfatteren Eugene Ovidiu Chirovicis roman «Speilenes bok» i gang. Katz blir nysgjerrig og gir manuset prioritet blant den enorme mengden manuskripter som til enhver tid ligger i innboksen på datamaskinen hans. Han blir oppslukt av historien, der Flynn forteller om en periode i livet der han gjennom en medstudent, Laura Baines, kommer i kontakt med den mystiske og karismatiske professoren og får jobben med å ordne hans private bibliotek.
Manuset viser seg å bli avsluttet når historien er på sitt mest intense, uten å komme med noen oppklaring. Når Katz forsøker å ta kontakt med Flynn, treffer han en samboer som forteller at Flynn er alvorlig syk. Og Flynn dør før Katz lykkes i å få tak i den manglende avslutningen på manuset.
Dermed setter Katz en gravende journalist på saken, en viss John Keller. Del to i «Speilenes bok» er hans rapport, som ytterligere både opplyser og kompliserer saken. Han ender med å få versjonen til en pensjonert politimann, Roy Freeman, som i sin tid etterforsket saken og som er jegperson i bokas tredje og siste del, der mysteriene får sin oppklaring.
Underveis dukker overraskende vendinger opp. Forskjellige og til dels motstridende versjoner av det som skjedde, blir satt opp mot hverandre. Blant annet rettes fokus mot et manuskript professoren har jobbet med, som dreier seg nettopp om sensasjonell forskning rundt fenomenet menneskelig hukommelse.
Et tema i boka er måten mennesker dikter sine liv og sin fortid på, og tilpasser den sine drømmer om seg selv. Hva som har skjedd, og ikke minst hvorfor det har skjedd, blir fortalt og fortolket med stadig nye innfallsvinkler. I et etterord forteller Chirovici at han er mer opptatt av hvorfor drapet er utført, enn av hvem som har begått det. Altså motivet, det kanskje mest springende punktet i de fleste litterære mordgåter.
At Chirovici også har litterære ambisjoner, går fram av både språk og komposisjon. Språket i de tre sekvensene er klart og tydelig, fylt med fakta som er framstilt lag på lag som en blanding av rapport og erindringer med høy grad av tydelighet.
Avsnitt for avsnitt kommer vi nærmere en mulig løsning. I et intervju forteller Chirovici at hans forbilder er utpreget litterære krimforfattere som Raymond Chandler og Friedrich Dürrenmatt. I bokas siste setning siterer han også Marcel Proust.
Jeg har alltid ment at en krimroman bør bedømmes etter sine litterære kvaliteter. Det nytter ikke hvor spektakulære mord og oppsiktvekkende forbrytere som blir skildret hvis språket er flatt som jordsmonnet på en kirkegård. Det er det ikke hos Chirovici. Han graver seg ned i fortida med en genuin sans for de infløkte mekanismene som ligger bak menneskenes forestillinger om seg selv.
Uten å røpe noe som helst av oppklaringen, er det fristende å sitere en nøkkelsetning fra boka:
«Alle hadde tatt feil, og ingen så annet enn sin egen besettelse gjennom vinduene de prøvde å myse ut av, som til slutt viste seg å ha vært speil hele tiden.»