Det er grunn til å glede seg over Erik Fosnes Hansens fortellerkunst. Særlig når han slipper seg helt løs

Bare ei drøy uke etter premieren på filmen «Løvekvinnen», lanserer Erik Fosnes Hansen sin første roman på ti år. Den har fått tittelen «Et hummerliv», så også denne gangen henter forfatteren bilder og tematikk fra dyreriket for å si noe om oss mennesker.

Romanen er bygd opp som et kammerspill på høyfjellshotellet Fåvnesheim. Året er 1982 og det er tøffe tider i hotellbransjen. Nordmenn foretrekker å feriere i «det infernalske Syden» framfor i den norske fjellheimen. Hotelldirektøren er blitt helt prisgitt sitt forhold til den lokale banksjefen. Han tør ikke lenger åpne regningene og offentlige brev. Derimot satser han alt på de store bryllupselskapene.

Da banksjef Bjørn Berge dør i første kapittel, får det skjebnesvangre konsekvenser for hotelleierne, personalet og fortelleren. Disse konsekvensene skildrer fortelleren for oss i form av sine erindringer.

En flerkulturell lillelord

Fortelleren er 13–14 år gamle Sedd – egentlig Sedgewick – som bor på hotellet sammen med sine besteforeldre, hotelldirektør Zacchariassen og dennes østerrikske kone Elisabeth, til daglig kalt Sisi. De møttes på hotellfagskolen i Linz og har vel aldri vært ungdommelige. Sedds mor er forsvunnet på mystisk vis – hun er «tatt av Tiden», får vi vite. Hans far, den indiske distriktslegen Kumar, døde på overraskende vis i forbindelse med unnfangelsen.

Fortelleren har en sammensatt bakgrunn. Han er en flerkulturell Lillelord. Fosnes Hansen legger heller ikke skjul på at han er blitt inspirert av romankarakterer som lille lord Fauntleroy og Johan Borgens Wilfred Sagen i tegningen av ham.

Sedds personlighet, og ikke minst hans språk, bærer preg av at han er blitt oppdratt av sine besteforeldre. Han skriver et ordrikt riksmål med hyppige innslag av tyske ord og germanismer. Ved hjelp av bred kunnskap og gode manerer holder han savnet etter foreldrene i sjakk og sine jevnaldrende på avstand. Sedd er av dem som aldri har snakket til, men bare ned til sine medmennesker.

Arkaisk stil

Det er grunn til å glede seg over Fosnes Hansens fortellerkunst. Særlig når han slipper seg løs og skriver fram dramatikken i stoffet. Som for eksempel i det første kapitlet om banksjef Berges død, men også i seinere kapitler om Sedds jakt på hvem hans foreldre var. Da kan jeg også glede meg over arkaiske beskrivelser som denne: «Min bestemor med de store, brune, nesten gylne øynene og duften, den svake duften av Kölnischwasser og bergamottolje» – selv om jeg ikke straks gjenkjenner duftene.

Andre ganger synes jeg den hyppige bruken av stor bokstav i substantiv og tyske gloser og fraser tipper over i det manierte. Innimellom går det dessuten utover troverdigheten i skildringen av tidlig 1980-tall. Jeg får også en fornemmelse av at det ikke hele tiden er Sedd som fører ordet i romanen, men den noe eldre Fosnes Hansen.

Satirisk realisme

Jeg har lest «Et hummerliv» i løpet av den siste uka og det har vært en svært varierende opplevelse. Åpningskapitlet er suverent og spenner forventningene til fortsettelsen høyt. I romanen finnes det også fine burleske festscener og utsøkte beskrivelser av mat og kokkekunst. En reise til Oslo fører til fornøyelige skildringer av kjente restauranter og eksklusive klesbutikker. I likhet med forfattere som Tom Wolfe og Torgrim Eggen har Fosnes Hansen gitt seg den satiriske realismen i vold, og bruker den for hva den er verdt i skildringen av vår samtidshistorie.

Innimellom finnes det også såre øyeblikk og plutselig glimt av savn og sorg, som når Sedds venninne Karoline plutselig spør om han gråter, men likevel virker skildringene av hans forhold til sin forsvunne mor og døde far litt uforløste og lettkjøpte. Her og der forekommer det også lite troverdige løsninger i fortellingen, som f.eks. når Karoline faller over bord fra en robåt uten at Sedd får det med seg.

Tynn historie

Det som imidlertid er det største problemet med romanen er at skildringen av bestefarens konkurs er altfor tynt smurt utover teksten. Det er som om historien i mange av kapitlene begynner på noe nytt snarere enn å fortsette beretningen. Ved å gjøre en tenåring til fortelleren, er det i overkant mange ting som misforstås og forblir uklart for leseren. Fosnes Hansen har slik gjort det vanskelig for seg, og må bruke ironi og tvetydige tegn for å få fram den situasjonen familien befinner seg i. Resultatet er at man som leser ikke får grep om besteforeldrenes dramatiske fallitt.

Så til tross for enkelte glitrende kapitler, er ikke «Et hummerliv» blitt en helt vellykket roman.