«Det liknet jo kjærlighet. Jeg tok det for kjærlighet. Far kunne ikke motstå meg», heter det i «Arv og miljø». Vi skjønner alle hva det dreier seg om.
Teateranmelderen og tidsskriftredaktøren Bergljot er fraskilt trebarnsmor og mormor, og har vokst opp i et velstående hjem på Oslo vest. Nå har moren og faren bestemt at de to yngste søstrene skal overta familiens hytter på Hvaler. For en latterlig billig sum, viser det seg, og uten å spørre verken henne eller broren Bård. Han er rasende, hun bryr seg egentlig ikke. Forventer ikke annet. Hun ble gjort arveløs mange år tidligere.
Vigdis Hjorth
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Det siste faren sa til henne var «Se deg i speilet og du ser en psykopat».
I det ytre handler det om et smertefullt arveoppgjør. Det kan splitte enhver familie. Alt blir så tydelig, foreldrenes forfordeling, barndommens traumer, hvem som føler de fortjener hva. Spesielt sårt er det med hytter. De av barna som får dem, får også barndomserindringene. I begynnelsen handler boka kun om dette, brev, bebreidelser og gjentagelser som visse steder framstår lett maniert. Bergljot har ikke sett familien på mange år. Orker ikke, vil ikke. Søstrene trygler, moren bebreider, faren raser. Bergljot blir syk ved tanken; «har ikke noe ansikt» å møte dem med.
Det egentlige temaet sirkles langsom inn. Hint om fyll og brutalitet, minner om moren med et blått øye, et brukket ben. Og kjernen altså. Farens forhold til sin eldste datter. Hans skam, hennes ulykke, begge «alene med sin uhåndterlige bagasje».
Hvor og i hvilken utstrekning misbruket skjedde trer fram i antydninger, i plutselige og overraskende bilder, sjokkerende utbrudd.
«Min stakkars døde far. Min første og største ulykkelige kjærlighet».
Bergljot er en typisk hjorthsk kvinneskikkelse, frustrert, desperat, hun drikker for mye, havner i umulige kjærlighetsforhold. At kvinnene låner trekk fra Vigdis Hjorths eget liv, har hun aldri lagt skjul på. I denne boka er hun tett på. Bergljot giftet seg tidlig med en snill, velhavende og redelig mann. Hun skilte seg fra ham på grunn av en litteraturprofessor, noe som var tema i nøkkelromanen «Om bare» (2001).
Hjorth har alltid beveget seg i dette grenselandet, der hun har diktet sitt liv og levd sin diktning. Innfallsvinkelen er likevel ikke privat eller bekjennende. Tvert om. Liksom i tidligere bøker er tonen stram og analytisk. Hun utforsker livet, dissekerer det eksistensielt og psykologisk. Vrir og vrenger. Ofte støtter hun seg på en stor tenker. I «Leve Posthornet» (2012) er det Kierkegaard. Her er det Freud. Barndomsminnene kommer fram i psykoanalyse. Da med en originalitet som gjør at hun unngår klisjeene som ofte følger tematikken:
«Alle er barn når de sover, men at det ikke er krig inni dem, er usant og en forskjønning, for vi kriger når vi sover.»
Mer enn å gå inn i selve misbruket, handler det om hvordan en familie reagerer når et barn kommer med en sånn påstand. Sånn sett kan det minne om Thomas Vinterbergs film «Festen», som stadig henvises til i boka. Da faren dør, akselerer tematikken. Testamentet leses opp, Bergljot vil først lese noe hun har skrevet. Der gjentar hun det hun sa 23 år tidligere. Farens misbruk. Moren og søstrene blir rasende. De kan ikke bære en sånn sannhet. Det vil si – den yngste søsteren ville engang gjerne, men landet på at «bevisbyrden» ikke var stor nok. Kalte det en saksframstilling, måtte ha det verifisert, etterlyste fakta og bevis. Hva da, spør Bergljot, DNA-spor, videoopptak?
Akkurat dette er kanskje det beste ved boka. Bergljots desperate kamp for å bli hørt, og at noen våger å snakke om det, som i hennes slående tittel «Snakk til meg» (2010).
Hun drikker og raser, sender mailer som søsteren sletter, og ber henne i stedet på julemiddag. Det skal glattes over, moren kaller henne en ondskapsfull løgner. For mer enn et farsoppgjør er dette et morsoppgjør. Et modig et: «Hans forbrytelse var større, men renere, selv-dommen hardere.» Mens moren er utydelig, vaklende, hun visste, men tiet, krevet og bebreidet. Sannheten ville ikke være til å leve med, hun kunne ikke være gift med en overgriper.
Hjorth er som alltid intelligent og stilsikker, med sin blanding av dissekerende analyser, desperasjon og forbløffende bilder. Hun kan være ironisk og vittig, men i de senere utgivelsene har et eksistenstungt alvor vært dominerende. Som om hun skriver seg mot en kjerne av sine kvinneskikkelser.
Vist ved følgende, som både er betegnende for Hjorths spiddende stil, glassklare tanke og muligens også litterære prosjekt.
«Jeg var ikke i stand til å tilgi. Men å kaste det i glemselens hav? Løfte det fram i lyset, studere det, erkjenne og akseptere det og kaste det av meg i glemselens hav? Jeg klarte ikke det heller. For det var ikke en enkeltopplevelse og ingen ferdig fortelling. Men en uopphørlig utforsking, en nødvendig utgraving full av kortslutninger og ufrivillige hjemsøkinger. Og min tapte barndoms nærvær, dette tapets evige tilbakekomst var det som gjorde meg tydelig for meg selv, en del av min eksistens som gjennomsyrer selv den minste følelse i meg.»