Unni Lindells første bok om Marian Dahle er et blinkskudd – skrevet i et språk som både bever og lever.
«Cato hadde forfalt på disse månedene, det så hun nå; det grå håret var blitt tynnere, ansiktet enda mer markert. Han var femtiåtte og måtte vel snart pensjonere seg, men han holdt krampaktig på stillingen som etterforskningsleder ved Voldsavsnittet», heter det om den nå avdankede krimhelten Isaksen, som vi har fulgt gjennom Lindells ti bøker.
Unni Lindell
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Han har en perifer, og ikke så flatterende rolle i denne boka, som forhåpentlig bare er første bok av mange om makkeren Marian Dahle.
Den nevrotiske og egenrådige koreanskfødte Dahle ble introdusert i «Honningfellen» (2007) og nesten drept da hun ble tvunget inn i en krematorieovn i «Brudekisten» (2014). Halve ansiktet er dekket av et arr, hun har blitt folkesky, er sykemeldt og bor med den gamle hunden sin i et dragehus på Frogner. Der drikker hun gin og tygger piller, inntil hun får en telefon fra Cato Isaksen. Han tilbyr henne jobb i en nystartet cold case-gruppe, sammen med den pensjonerte politipsykiateren Karsten Tønnesen.
Den første saken dreier seg om fem år gamle Thona, som forsvant i parsellhagen ved Geitmyrsveien 15 år tidligere.
Unni Lindell sparer ikke på kruttet, og er generøs med både ingredienser, typer og plott. Hun gir oss ulike parallellfortellinger, og spesielt i begynnelsen må leserne holde tunga rett i munnen. Da følger vi blant annet sossegutten Andreas, som blir kidnappet av to motorsyklister og ført til en avsidesliggende gård, der det venter et fryktelig torturredskap. Vi mer enn aner at dette blir en uhyggelig affære.
Parallelt følger vi narkomane Glenn, storfornøyd etter å sneket seg inn på et sykehjem og rappet fra de gamle. Han var engang mistenkt for mordet på Thona, fordi den lille jenta lekte i parsellhagen til hans ekstremt sjuskete mor. Vi møter også Thonas mor. Hun er lege på en psykiatrisk døgnavdeling, men nærmest som død innvendig etter å ha grublet i femten år på hvor datteren kan være. Og så følger vi altså Marian Dahle i tårnhuset, som mener seg forfulgt, noe vi lesere ikke riktig vet om vi kan stole på, paranoid og ikke alltid edru som Dahle er.
Temaene er som de ofte er hos Lindell. Overgrep mot barn, som igjen blir overgripere. Bibelsk hevn og reinspikka galskap, med creepy og groteske detaljer. Ikke akkurat originalt, men det er så uhyre profesjonelt og nervepirrende snekret sammen.
Vi følger de perverterte bibelske hevnerne, men kjenner ikke deres identitet. Det blir flere ofre. Isaksen har den grusomme saken. Dahle aner sammenhenger, men blir ikke tatt alvorlig. Lindell porsjonerer ut avsløringer så vi stadig tror vi har en løsning, men så har hun en ny vri, og plottene tar hele tiden uventede vendinger. Den spenningstette avslutningen byr på noen virkelig store overraskelser.
Nevrotiske Marian Dahle og den joviale sofaradikaleren Tønnesen fungerer fint sammen. Det lover godt for framtidige bøker med duoen. Vi får bare håpe Dahle etter hvert får orden på privatlivet sitt. Her burde Lindell stramme litt inn, for om det blir mer katastrofalt, mister krimheltinnen troverdigheten. Avslutningen kan tyde på at det finnes lysning også der.
Aller best: Etter å ha lest meg inn i bokhøsten med en overdose stilistisk steindød krim, er det en lise å lese en krimforfatter som kan mer enn bare å snekre sammen et halvgodt plott. Lindell kan virkelig skrive.
Hun lager stemning fra første side, maner fram lukter og lyder, skaper varierte personer som riktignok er ganske nevrotiske, men som i det minste har et indre liv og ikke er pappfigurer. Samtidig holder hun hele tiden tempoet oppe. Det er ikke ett dødpunkt i denne boka, og intensiteten sitter også i språket. Det er så konsentrert skrevet, så befriende profesjonelt.