I likhet med flere av Gro Dahle og Svein Nyhus’ tidligere bildebøker, som «Sinna mann» og «Akvarium», er «Blekkspruten» laget for å kunne leses av alle, men en spesiell målgruppe i særdeleshet: Barn som har vært utsatt for noe de ikke burde. Denne gangen incest.
Gro Dahle og Svein Nyhus (ill.)
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Vanskeligere tema finnes vel ikke, men få er bedre rustet til å behandle det enn Dahle og Nyhus.
Med et bilderikt språk og varsomme, men slående illustrasjoner nærmer de seg det vanskelige uten å skremme.
Alle bøkene benytter seg av metaforer som forstås best av barn som har noe å kjenne seg igjen i. Denne boka er hakket tydeligere i budskapet enn de tidligere, som har hatt flere lag og lesemåter.
Det handler om Gullet, ei lita jente med kjærlige foreldre, og Apen – trolig storebror – som leker og tøyser med henne, men som en dag kommer inn på rommet hennes og låser døra. Da blir han en blekksprut.
Boka er stramt fargelagt i få nyanser: Gyllenbrunt, brungrått, grått og svart. Til å begynne med er Gullet gyllen og Apen grå, men etter hendelsen blir hun også grå. Det er nesten overtydelig, særlig når teksten forteller at Gullet «er en grå stein nå».
Men mora lyser fortsatt, hun er en oase av trygghet, som får Gullet til å åpne seg og siden sier og gjør alt riktig. De detaljrike bildene er også fulle av mor og barn-dyrefigurer.
Voksne er trygghet, blir et hovedbudskap. Samt at det alltid hjelper å fortelle, ingenting er din skyld, alle følelser er tillatt.
Dette er ei bok som kan gjøre det lettere å varsle om det vonde, og den bør derfor leses for både små og ganske store barn, enten mistanken er der eller ikke. Men lest i filler på barnerommet blir den neppe.