Helt til slutt i den sjuende Harry Potter-boka, bøyer den voksne Harry seg ned mot sin 11 år gamle sønn og sier «Albus Severus, du er oppkalt etter to Hogwarts-rektorer.»
Det er for meg den mest rørende scenen i Potter-universet, siden den ikke bare hedrer den gudelignende allfader-figuren Albus Dumbledore, men også Judas-skikkelsen Severus Snape.
Som, viste det seg, ikke var noen Judas likevel, men en helt som ofret seg i hemmelighet.
Det nyeste tilskuddet til sagaen, dramateksten «Harry Potter and the Cursed Child», åpner med akkurat denne scenen, og den er talende for resten av boka.
Siden boka er på engelsk, bruker jeg de engelske navnene her.
Historien hilser til seriens mest populære figurer og hendelser, de overnevnte inkludert, og er dessuten en sentimental hyllest til vennskap og forholdet mellom foreldre og barn.
Vi har allerede anmeldt forestillingen som hadde premiere i London denne helga. Men det er i bokform de fleste vil møte den.
Som lesestykke innfrir den på noen områder, men skuffer stort på flere andre.
Boka følger unge Albus Severus gjennom fire år på Hogwarts, der han har det langt kjipere enn faren hadde. Han klarer ikke å leve opp til forventningene etternavnet bringer med seg. Den eneste som vil henge med ham er det enda større utskuddet Scorpius Malfoy. Sønn av, ja, nettopp. Begge har trøblete forhold til fedrene sine. Samtidig begynner arret til Harry å verke igjen. Er ikke Voldemort helt borte likevel?
Tidsreiser står sentralt i den nye boka. Det betyr en rekke hopp i tid og rom, og mellom parallelle nåtidsverdener, ettersom fortida blir påvirket og premissene endret. Det gir et omstendelig plott, men åpner for mange nostalgiske tilbakeblikk.
Som Potter-fan er det fantastisk stas å få treffe alle favorittfigurene igjen, men det er stas på samme måten som når vi leser «Slik gikk det med (sett inn navn på 90-tallskjendis)»-saker i nettavisene.
Til tider blir det litt mye fan fiction-preg over historien, som da heller ikke er skrevet av Rowling selv.
Boka bringer lite nytt til Potter-universet. De få nye karakterene er bygget opp av egenskaper vi kjenner fra de gamle. Tørvittige og nerdete Scorpius er min favoritt, med trekk fra både Harry, Ron og Hermione.
Språket er helt på det jevne, men har ikke så mange sitatvennlige replikker som Rowlings romaner – noe som blir ekstra tydelig hver gang det siteres fra dem. Sceneanvisningene sørger dessuten for overtydeligheter i handlingen som kan oppleves masete for leseren, særlig når fortellingen spinner videre på forhold som var preget av en viss ambivalens i romanene. Denne gangen får vi ikke lov til å trekke egne slutninger.
Til sist kjøper jeg ikke premisset om at bittesmå endringer i fortida kan påvirke menneskers livsvalg så radikalt som her.
Tidligere Potter-bøker har fortalt oss at mennesker formes av mer enn én enkelt hendelse og tanke. Noe også denne boka ellers ser ut til å være enig i. Derfor er det merkelig at så mye av hovedplottet - altså tidsreisene og konsekvensene av dem - bygger på et slikt sviktende grunnlag. «Harry Potter and the Cursed Child» forsøker å si noe interessant og aktuelt om ensomhet og radikalisering, men det blir for lettvint. Hovedskurken er av det endimensjonale slaget, og motivasjonen syltynn. Med tanke på alle de fantastiske figurene Rowling har skapt før, er det skuffende.
I rettferdighetens navn er nok dette en historie som bør sees på scenen, med spektakulære effekter vi bare aner konturene av i teksten.
Men den oppfyller drømmen mange av oss satt igjen med etter at vi lukket den siste Potter-romanen for ni år siden: Om en gang å få reise tilbake til Hogwarts, og få vite hvordan det gikk med den gamle gjengen vår. De er eldre, men i det store og det hele fortsatt slik vi husker dem. Varme, morsomme, og med sine fornøyelige særegenheter intakte. Takk Dumbledore, som de selv ville sagt.
Jack Thorne, I samarbeid med J.K. Rowling og John Tiffany
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår