Geoff Dyer (58) er brite, bosatt i New York. Han kommer fra arbeiderklassebakgrunn, men har studert nok kunst og litteratur til å ha vært gjesteprofessor ved flere amerikanske universiteter.
Som forfatter er han noe så sjeldent som en essayist som er oversatt til 24 språk. Men en original utgave av arten, som stadig bryter opp sjangrer og velger nye fortellergrep.
Selv kaller han sine essays «det man med en viss velvilje kan kalle halvlærde artikler».
Man kan ikke beskylde ham for å ha valgt temaer med spekulativ bestselger-appell. Foruten fire romaner har han skrevet bøker om slaget ved Somme på Vestfronten under andre verdenskrig, om fotografi, om forfatteren John Berger, om Andrej Tarkovskis film «Stalker», om å reise, dessuten en bok om jazz, i form av novellistiske impresjoner om kjente musikere fra 1950-tallet. Hans nyeste bok har utgangspunkt i et to ukers opphold på et amerikansk hangarskip.
Forut for den foreliggende samlingen med essay på norsk, har Flamme Forlag utgitt «En ren besettelse - basketak med D.H. Lawrence», en slags selvbiografisk historie om hvorfor han ikke skriver en egen studie om den britiske forfatteren av «Lady Chatterlys elsker», en dikter som har betydd mye for hans egen utvikling som forfatter.
Alle bøkene har på en måte skriveprosessen som tema. Han skildrer det møtet mellom dikteren og verden som fører til at han griper pennen og nedtegner sine betraktninger. Den nye boka, «Det jeg egentlig ville si», er et utvalg essay fra en 25 års periode. Den innledes med et intervju med Dyer fra Paris Review 2013, med tittelen «Sakprosaens kunst». Der sier Dyer: «Fiksjon, ikke-fiksjon - disse to glir over i hverandre hele tiden.»
Når intervjueren spør om han overhodet skiller mellom dem, altså skjønnlitteratur og sakprosa, svarer han at hans egen skrivepraksis ville vært umulig om han hadde akseptert nettopp dette. Å avvise at det fins et slikt skille er «noe av det bøkene dreier seg om».
Geoff Dyer
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
«Poenget er at teknikkene stort sett er de samme i skjønnlitteratur og sakprosa,» sier han.
Dermed er han midt i samtidas essaydebatt, som er en slags videreføring av diskusjonen rundt nyjournalistikken, om i hvor stor grad en reporter bør tillate seg å bruke skjønnlitterære virkemidler for å formidle hendelser fra den såkalte virkeligheten. Dyer sier han ikke er «interessert i kreativ sakprosa, og jeg er ikke interessert i skjønnlitteratur. Jeg er interessert i gode bøker - som kommer i ulike former og fasonger, mange flere enn man tidligere ville innrømme.»
Uten at det egentlig har vært noe program for ham, er Geoff Dyer med på å bryte ned den forestillingen at romankunsten i seg selv ligger på et høyere nivå enn ymse former for sakprosa, det være seg journalistikk, essaykunst, historieskriving, kunstanalyse, selvbiografi, kritikk eller spalte-virkesomhet.
Dyer jobber innenfor alle disse sjangrene. Han skriver om billedkunst og musikk (blant andre Nils Petter Molvær), om Don De Lillo og Scott Fitzgerald, om W.G. Sebald og Thomas Bernhard, om barndommens tegneserier og byggesett av typen Airfix, om å bli med opp i et høyst virkelig russisk Mig 29 jagerfly eller fornøyelige og selvavslørende betraktninger med titler som «Sex på hotell», «Mitt liv som ubuden gjest», «Fabelaktige klær» eller «Jeg pakker ut mitt bibliotek», fritt etter et essay med samme tittel av den tyske filosofen Walter Benjamin.
Han er en skarpsindig observatør, selv om han påstår det motsatte. I intervjuet sier han en smule kryptisk: «Jeg elsker å ikke måtte legge merke til ting - og, enda høyere enn å ikke legge merke til ting, elsker jeg å ikke måtte sette ord på det jeg ikke har lagt merke til.»
Han hevder nærmest å jobbe etter en slentrende og uforberedt metode, planløst og tilfeldig. Research er et fremmed ord for ham.
Dette er det vanskelig å tro på. Dyer er riktignok en musikalsk skribent. Han improviserer, slik hans forbilder innen jazzen også gjør det. Men det kan han gjøre fordi han i likhet med dem har håndverket på plass.
På mange måter er han en eventyrer i språkets verden. Dyer er ikke redd for å begi seg ut i det ukjente. Likevel vet han hvor han skal. Det ligger en rytme i bånn, og han vender alltid tilbake til temaet. Men han forsøker aldri å være «viktig». Kanskje nettopp derfor er det en fornøyelse å lese ham.