Etter fjorårets signingsferd i Sverige er Tom Malmquists «Hvert øyeblikk er vi fortsatt i live» nå solid oversatt til norsk. Boka er nominert til Nordisk Råds Litteraturpris og har berørt mange lesere. Høstens beste roman, mente Dagens Nyheter. Malmquist er poet, men forlaget understreker at han også er «tidligere hockeyspiller».
Den selvbiografiske fortellingen om Tom som mistet samboeren Karin til akutt leukemi samtidig med at hun fødte deres første barn er dypt tragisk. Kort tid etterpå dør også Toms far.
Dødsfallene er ytterpunktene i boka, som også rommer forhistorien til Karin og Tom, samt sekvenser om faren, en sportsjournalist som drakk en del og kjente Bjørn Borg.
Malmquist skriver presist og uten dikkedarer om Karins endelikt. Toms smerte beskrives ikke direkte, men oppstår som funksjon av hans møter med en avvisende omverden.
Tom Malmquist
Sjanger
Forlag
Oversetter
Utgivelsesår
ISBN
Nøkterne lesere vil kanskje mene at tragedien er Karins meningsløse død, men Malmquist virker hemmelig indignert på den svenske staten. Horden av hvit- og grønnkledd sykehuspersonell som forsøker å redde Karins liv, fremstår gjennomgående som kald og truende:
«Den hvite dobbeltdøra til rom B er lukket da jeg kommer tilbake. Jeg banker på, åpner og titter inn. En av intensivsykepleierne sitter på en krakk mellom Karins sprikende lår. Sabel-lignende tatoveringer bukter seg på de muskuløse armene hans. Karin har en oksygenmaske med beholder, hun ligger med lukkede øyne, og ansiktet hennes virker plutselig fremmed. Sykepleieren har plasthansker på og klyper Karin i skamleppene. Han oppdager meg, slipper urinkateteret og reiser seg opp, han kommer nærmere, blikket er tomt. Jeg må be deg vente utenfor, sier han.»
Malmquists stil minner om Hemingways bilde av litteratur som et isfjell. Ti prosent eksistensiell pine er på linjene, nitti prosent skjult. I Hemingways «Farvel til våpnene» mister hovedpersonen håp om mening når kjæresten dør i barnefødsel. Hovedperson er desillusjonert av første verdenskrig. Toms krig utspiller seg i subtile trefninger med velferdsstaten.
Også hans beretning inneholder et avgjørende møte med en prest (der Tom tilsynelatende parafraserer Tom Hanks’ monolog om den døde hustruen i den romantiske filmen «Søvnløs i Seattle»). Det virker som tjuetallets fortapte generasjon har gjenoppstått i Huddinge.
Avsnittet om pleierens tak i Karins skamlepper peker på mørket under overflaten. Hva gjør den tatoverte muskelbunten med det tomme blikket? Er sosialdemokratiets helsepleie egentlig et slags overgrep? Tom informeres dårlig, han stenges ute, og beslutninger tas over hodet på ham. Når Karin er død, fokuserer beretningen i stor grad på Toms møter med nye ufølsomme statlige etater: Overformynderiet (bare navnet!), skatteetaten og tingretten som «vingestekker meg som far». I forhold til Toms monomane fokus på staten, tar datteren forbausende liten plass.
Boka kan slik sett leses som en skildring av homo scandinavicus’ tragedie: Selv ikke verdens beste helsevesen kan beskytte deg mot tap og sorg. Velferdsstaten er den tause gud, som ikke føler Toms smerte, og den allmektige forelder, objektet for Toms ødipale forbitrelse. Tom eksternaliserer smerten og lokaliserer den i stemmen til saksbehandlerne han møter. De skjulte nitti prosentene av isfjellet er ikke så mye mer enn et smerteskrik: Stakkars meg! Og det er jo synd på Tom.
Om dette er en roman, kan diskuteres. Boka kunne like godt vært omtalt som en memoar: Vakker sakprosa nesten uten litterære grep, bortsett fra en endring i formen mot slutten der Tom taler direkte til den døde Karin.
Uansett våger jeg påstanden om at dette ikke er den svenske Knausgård. De essayistiske sprangene og endringene i perspektiv, der Knausgård vender blikket mot seg selv, skaper luft for tanken og uhygge i sjelen. «I hvert øyeblikk er vi fortsatt i live» er en konvensjonell skildring av en personlig tragedie sett innenfra og fungerer godt på det premisset.