Visste man ikke bedre, ville man trodd at Kolon Forlag har ansatt en egen drømmeredaktør for diktere ved navn Øyehaug. Bokhøsten åpnet med Olav R. Øyehaugs bok «Botnen», en finurlig, surrealistisk ekspedisjon ut i drømmenes mangel på logisk sammenheng og gjenkjennelige bilder - i form av korte fortellinger.
Og nå kommer Gunnhild Øyehaug med boka «Drømmeskrivar», på samme forlag, en samling på 18 små noveller (pluss et haleheng til en av dem) som stort sett beveger seg i det landskapet vi mennesker bare blir kjent med mens vi sover.
Tilfeldigvis vet vi at de to er søsken. Men nok om det. Der slutter likhetene. De to bøkene, begge svært lesverdige, har en vidt forskjellige tilnærming til skildringen av drømmenes univers. «Botnen» skaper bilder og situasjoner som minner om surrealistiske malekunst og poesi, fulle av høyst merkverdige sammenstillinger av gjenstander og vesener.
Gunnhild Øyehaug
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
«Draumeskrivar» skildrer mer gjenkjennelige situasjoner som i drømmen blir røsket ut av de daglige, såkalt realistiske sammenhenger.
For eksempel i novellen «Grøne», der jeg-personen en varm sommerdag sitter sammen med sin bestemor og bestefar og får høre på radioen at alle skal utstyres med «klodemerke».
Snart dukker noen soldater opp som påfører dem et stempel i panna. Like etter forvandler de seg og blir grønnfarget. «Vi heldt om kvarandre og kjende korleis det er å sakte, men sikkert bli overteke av noko anna, bli beleira, forvandlast til noko heilt nytt, som vi ikkje ante noko om korleis ville bli, no var vi berre midt oppi det, vi var i ferd med å bli heilt, heilt grøne.»
Det handler altså om denne snåle følelsen de fleste vil kjenne igjen av å ha vært fanget i en alternativ virkelighet.
Før man våkner og omgivelsene justeres og blir de samme gamle igjen. Vi befinner oss i de korte sekundene fornemmelsen av drømmen sitter i kropp og sinn, denne tilstanden der alt har vært annerledes. I novellen «Lyse» uttrykkes dette slik:
«Eg lurte på korleis det måtte vere, når dei rammene ein er vande å leve med, plutseleg forandrar seg på ein slik måte, ekspanderer, tenk om huset mitt brått fekk ein etasje til, for eksempel, tenkte eg, eller om stova ekspanderte tre meter, før det gjekk tilbake igjen, ville eg synast at det var fint, å kunne prøve ut dei tre nye metrane mine, eller ville det gjere meg uroleg?»
Jeg vet ikke hvor stor glede for eksempel Sigmund Freud ville hatt av denne boka. Det nærmeste Øyehaug kommer den kjente drømmetyderen, er en henvisning til Dag Solstads interessante artikkel «Freud som forfatter». I novellen «Draumeskrivar» sammenligner hun en Solstad-drøm med en visjon fra «Draumkvedet».
Underveis i sin utforskning av menneskesinnets irrganger og labyrinter er Øyehaug både humoristisk og spennende.
Setningene er flytende, lange, fulle av rytme og spenst. I kraft av språket blir temaet interessant. Forfatteren veksler mellom han-, hun- og jeg-form, og bare en sjelden gang avbrytes flyten av et avsnitt. Ordene suger leseren inn i den skjeve verdenen som risses opp. Boka løser ingen mysterier, men understreker at søvnens og drømmenes mystikk er og blir et av de forunderligste og mest gåtefulle trekk ved oss mennesker.