Anmeldelse: Hvorfor er alle plutselig så opptatt av tenåringstida?
Årets BilFlax-bil: Rå, miljøvennlig og sikker
De siste månedene har testen «Hvem er du i Skam?» dukket hyppig opp i sosiale medier. Og det har ikke bare vært tenåringer som har kringkastet hvem av disse 16-åringene de er. Mange testdeltagere burde snarere spurt seg: «Hvem er du forelderen til i Skam?»
Hva kommer dette plutselige draget mot ungdomstiden fra? Er det kun grunnet én series uovertrufne kvaliteter, eller ligger det også en dypere dragning i dagens kultur mot ungdomstidens frihet og fravær av jobbproblemer?
Gitt spenningskurve
To nye bøker, en tegneserie og en roman, illustrerer i hvert fall at tendensen er større enn NRKs suksesserie. De har fått titlene «Ungdomsskolen» og «Ungdomsskulen» og det er langt fra det eneste fellestrekkene mellom de to. I begge bøkene er titlene bokstavelige. De handler om hovedpersonens tre år på ungdomsskolen, verken mer eller mindre. Dette inkluderer føres skoledag, familieferier, lekser og hjemme alene fester. Historiene fortelles fra en klar jeg-person som, ikke overraskende, sliter med å finne seg til rette i det sosiale eksperimentet en hver ungdomsskole er.
Anders N. Kvammen (1985) er velkjent innenfor tegneserie- og illustrasjonsmiljøet, men dette er hans første tegneserieroman. Heidi Furre (1986) debuterte på sin side i 2013 med den kritikerroste Parissyndromet. Den handlet også om en ung kvinne på søken etter seg selv, men nå har hun spolt enda noen år tilbake.
Gitt spenningskurve
« «Ungdomsskolen» »
Anders N. Kvammen
Sjanger
Forlag
No Comprendo Press
Utgivelsesår
ISBN
9788282550550
Unge forfattere
Jeg-personen i Furres bok heter Maja og faren hennes forsvinner tidlig i boka i en kajakkulykke. Denne sorgen og fortvilelsen driver boka godt av gårde i starten, som her fra begravelsen:
«Alle ser ned mot bakken, men eg tenker på kroppen som blir borte i havet. Om han løyser seg opp, blir eten av fiskar, reker og algar som er på veg til andre hav. Om skjelettet søkk ned i sanden og til slutt blir til sandkorn som blir til strender.»
«Alle ser ned mot bakken, men eg tenker på kroppen som blir borte i havet. Om han løyser seg opp, blir eten av fiskar, reker og algar som er på veg til andre hav. Om skjelettet søkk ned i sanden og til slutt blir til sandkorn som blir til strender.»
Savnet etter faren, og det urovekkende ved at han ikke er funnet, blir etter hvert skjøvet mer i bakgrunnen. Det er synd, for dette var en svært god nerve i historien. Men Furre skal igjennom så mye: kjærester, stress, venninneintriger og fylleopplevelser er bare noen få av stikkordene for boka. Maja blir mer en strøm av hendelser enn et menneske man føler med og for. Heldigvis er Furres prosa så god at teksten likevel byr på mange fine øyeblikk:
«Ein morgon ligg brevet i postkassa. Ein liten lapp med namnet mitt på, resten av livet på innsida.»
Tegnede dager
Tross at Kvammens ungdomsskole er plassert i Oslo og Furres i en liten bygd kunne det dreid seg om samme skole, det er påtakelig like miljø som skildres. Hovedpersonen i Kvammens tegneserie er Aksel, en glad, men litt sjenert og nervøs gutt. Dette får Kvammen godt fram gjennom ujålete og sjarmerende tegninger. Han kan minne om Christopher Nielsen i streken, selv om Kvammens sorthvitt-tegninger er langt fra så burleske og drøye som Nielsens. Det er en naivitet i bildene som passer godt med hovedpersonens alder.
«Ungdomsskulen»
Tegnede dager
Også i Kvammens serie spiller et familiært dødsfall en viktig rolle, og det bygger under sårbarheten til hovedpersonen. Mobbingen han blir utsatt for er ikke veldig drøy, den er slik som lærerne ofte blåser av, men Kvammen illustrerer godt hvordan "bare" slengkommentarer og guttestreker kan ødelegge skoletiden for mange. Aksels ensomhet illustreres igjennom skoleveien han går alene og panoramaer av en litt uinntagelig storby.
Men «Ungdomsskolen» er ingen ren, trist mobbehistorie, den er full av både oppturer og nedturer som viser ungdomstiden i all sin magi og mare.
Våre verste år
Furre og Kvammen skildrer de tre årene med stort og smått, men Kvammen har en fordel ved at han kan la bildene tale for seg. Hos Furre blir titler som «Første sommar» og «Andre haust» en påminnelse om hvor rigid boka er lagt opp, jo lenger jeg leser jo mindre spent blir jeg på hvor dette bærer hen, det bærer ut av ungdomsskolen.
Våre verste år
Verken «Ungdomsskolen» eller «Ungdomsskulen» har et persongalleri som vil kunne skape samme entusiasme som Skam, de to utgivelsene mangler også kompositoriske overraskelsesmomenter. Men de minner oss godt på hvordan ungdomstiden virkelig er og skjønnmaler ikke. Slik sett kan bøkene gi mange i denne utsatte aldersgruppen både trøst og underholdning. Og vi andre blir minnet på at det tross alt er bedre å være mora til en i Skam enn hovedpersonene selv.