Med den dypt originale diktsamlingen «Det» fra 1969 framsto Inger Christensen (1935–2009) ikke bare som den betydeligste lyriker i nyere dansk litteratur, med også som en av de mest toneangivende modernister i europeisk samtidsdiktning. Nå foreligger samlingen i norsk språkdrakt, gjendiktet av Endre Ruset med et innsiktsfullt etterord av Silje Harr Svare.
«Det» innebar gjennombruddet for Inger Christensen. Hun debuterte i 1962 med diktsamlingen «Lys» som ble etterfulgt av samlingen «Græs» året etter. Hun ble etter hvert en del av avantgardistmiljøet i Danmark, der Poul Borum var en sentral skikkelse, som hun seinere ble gift med.
Inger Christensen, gjendiktet av Endre Ruset, etterord av Silje Harr Svare.
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
Originaliteten i «Det» er slående. Allerede på første side i dette kjempeeposet forlater Inger Christensen sedvanlig typografiske strukturer. Hun bryter alle tradisjonelle formale oppsett og lyrikkens visuelle koder ved å benytte klassisk skrivemaskintypografi, samtidig som vanlig margbredde ikke eksisterer. Slik framstår prologen som fersk, upretensiøs og «upoetisk». Selv i dag, nesten femti år etter førsteutgaven, overrumples man av dette.
«Det» er på en og samme gang kaotisk og strukturert. Det ytre formale byggverket er strengt, nesten geometrisk konstruert. Langteksten er et sammenhengende dikt som består av godt over to hundre sider og er delt i tre hovedbolker: Prologos, Logos og Epilogos. Hoveddelen Logos har tre underkapitler: Scenen, Handlingen og Teksten. Hver av disse tre underkapitlene er symmetriske i den forstand at de har åtte enkeltstrofer med likelydende overskrifter. Alt bygget på et matematisk prinsipp der tallet 8 er det strukturerende elementet. Ytre sett framstår derfor «Det» som stringent og systematisk. Men innenfor disse formelle strukturene rår et tilsynelatende verbalt kaos, i den forstand at ordene yngler, vokser, flommer med vulkansk styrke, tar overraskende vendinger, utvikler nye og forbløffende sammenhenger, alt båret av et dikter-jeg som vil avbilde og beskrive verden, men er klar over det klassiske og fundamentale paradokset, slik det eksplisitt kommer til uttrykk i en av verselinjene: «ordene og språket er ikke verden».
For meg blir det sentraltematiske i «Det» et ytterst bevegende forsøk på å beskrive verden gjennom ord og språk. Sentrale bilder er knyttet til et jeg som forholder seg til andre, til omgivelsene og den ytre verden, og ikke minst til språket og de muligheter og grenser som det byr dikteren. Hun lyssetter kroppen, individet, angsten, døden, kjærligheten, naturen, de menneskeskapte konstruksjonene, så som byen.
Vi trekkes inn i ordmylderet som stadig åpner nye bilder, skapt av ordsammenstillinger som er overraskende, overrumplende, gjerne repeterende, men alltid originale. Selve tittelen «det» som grammatisk term danner utgangspunktet for den eksistensielle utforskningen av jegets møte med og opplevelse av verden. På mange måter gir intetkjønnspronomenet inngang og utgang på verket.
«Det» fikk en overstrømmende mottakelse i sin samtid. Og etter utgivelsen av samling «Alfabet» fra 1981 ble hun ansett som den betydeligste lyriker i Norden, sammen med Tomas Tranströmer.
Man kan selvsagt spørre seg om «Det» trenger en norsk gjendiktning når de to skriftspråkene er så like. Svaret er ja, ikke minst fordi Inger Christensens «Det» fortjener nye lesere. Slik jeg vurderer det, har Endre Ruset på dyktig vis fanget verkets tone, form og ordvalg. Jeg hefter meg likevel ved en liten detalj: I noen sammenhenger har Ruset valgt a-endinger i ord som sola, gata, lufta, jorda, tilskitna. For meg skurrer dette litt. Riksmålsformene vil etter min vurdering gjort gjendiktningen enda mer autentisk.
Fordi Endre Ruset er fast bokanmelder i Dagbladet, blir boka anmeldt av en ekstern anmelder. Finn Stenstad skriver til vanlig for Tønsbergs Blad.