«Mitt navn er John Lindqvist. Jeg er tryllekunstner.»
Slik presenterer jeg-personen seg et stykke ut i «Bevegelsen». Det er en skrekkartet magisk selvbiografi om en tjueårige John, som leier seg et hus i Stockholm sentrum. Der skjer det forunderlige, etterhvert groteske ting. Hendelsene gir en oppsiktsvekkende løsning på mordet på Olof Palme.
John Ajvide Lindqvist
Sjanger
Forlag
Oversetter
Utgivelsesår
ISBN
Året er 1985. John bor i et stusslig og mørkt lite anneks i Lantmakargatan i Stockholm, like ved stedet Olof Palme blir skutt noen måneder senere. John har ingen venner, dårlig økonomi og tilbringer dagene med å øve på kompliserte trylletricks, rappe i butikker, sove og tenke.
Det siste er ikke lett. John sliter med demoner fra barndommen: En ekstrem mobbing på grensen til tortur, og en helt spesiell hendelse da han var tolv år gammel. Den blir gjenfortalt i kursiv i første halvdel av boka. Fortellingen i fortellingen skal også være et slags utgangspunkt for Lindquists skrekkdebut «La den rette komme inn» (2005).
Sveriges svar på Stephen King, blir John Ajvide Lindqvist kalt. King selv skal være stor fan av forfatteren, som er i ferd med å bygge seg en slags legendestatus i Sverige. Selv kaller han sine ni romaner og novellesamlinger for metafysisk grøss. Grunntemaet er at virkeligheten kun er kulisser, livene våre ren illusjon. Dette forstår vi først da det begynner å «lekke» fra den andre siden, som er den egentlige virkeligheten.
Det som gjør at Lindquvists skrekkunivers spesielt, er hans særegne blanding av gammeldags sosialrealisme og skrekk og gru.
Han tar alltid utgangspunkt i det tvers gjennom alminnelige svenske folkhemmet – det tilsynelatende trygge og gode sosialdemokratiet, der virkeligheten med ett krakelerer. I «Himmelstrand» (2014) er handlingen lagt til en helt alminnelig campingplass, der de våkner til en knallblå himmel, en enorm grønn slette – og ingenting annet. «Himmelstrand» endte etter mine begrep som det rene vås. Den grønne sletten dukker opp igjen i denne boka, som skal være den første i en trilogi, der «Himmelstrand» er den andre. Det våsete med «Himmelstrand» blir på et vis mindre våsete når vi ser det gjennom denne boka.
Lindqvist gjør som veldig mange andre forfattere når han leker med det selvbiografiske. Som forteller går han også inn i romanen og kommenterer seg selv. Et risikabelt og ikke alltid vellykket litterært grep, men her fungerer det. Som når han forteller hvorfor lengselen etter kjærlighet og sex er fraværende i fortellingen: «Naturligvis slet jeg med den slags lengsler, jeg vil bare ikke skildre dem. Litteraturen er fylt til randen av kåte og søkende ungdommer, drepende kjedelige, og jeg føler meg ikke kapabel til å bidra med noe nytt. Enten det, eller så er jeg bare blyg.»
Det må tilføyes at det etter hvert blir nok av sex, eller hva en nå skal kalle de skrekkfylte scenene som etter hvert utspiller seg i den parallelle virkeligheten - og smitter over i denne…
«Kan vi ikke samles rundt lyset, så samles vi rundt mørket», heter det et sted i boka. Tematikken er menneskets ubotelige ensomhet, fellesskapet som krakelerer fordi vi ikke tør vise vårt sanne jeg. Det er her den parallelle virkeligheten kommer inn, gjennom en av de mange slående betraktningene som Lindqvist strør om seg med: «Det vi ønsker oss, er ikke det vi vil ha».
Olof Palme er sinnbildet på sosialdemokratiet, samarbeidet, fellesskapet. Ifølge boka bare tomme ord, spesielt utover på åttitallet. Lindqvist skildrer et åttitall med skinheads som hører på Povel Ramel mens de gjør hitlerhilsen. Og jappete oppkomlinger, som slenger noen kroner til den lutfattige tryllekunstneren, mens de skåler i champagne. Dette med Palme er forøvrig ikke det beste i boka. Det blir vel overtydelig.
Først og fremst er Lindqvist en ekstremt vittig stilist. Jeg lo langt oftere enn jeg grøsset under lesningen:
Denne tilforlatelige fortellerstemmen som beskriver de mest absurde, og etter hvert skrekkelige hendelser. Spesielt i skildringen av det felleskapet de odde leieboerne i Lantmakargatan skaper, gjennom sine merkverdige ritualer i dusjrommet. Her er noen fantastiske bilder og scener. Som bestemoren Elsa, sinnbildet på mødrenes trang til å absorbere sitt avkom – bokstavelig talt. Eller enorme Petronella som mister jobben fordi hun er for tykk, og trøstespiser marsipankaker mens tårene triller. Forholdet mellom magre John og enorme Petronella er rørende i sitt vidunderlig lindqvistske vanvidd.