ALBUM: Det er få norske artister som får oppleve en internasjonal medvind som Aurora Aksnes har de siste månedene. Hun avsluttet 2015 med en viral Oasis-cover og begynte dette året med å bli hyllet i Rolling Stone. Det er ganske imponerende.
Talentet til å koke fram en blåøyd og drømmende stemning sitter utvilsomt i 19-åringen fra Os. Hennes form slekter dog for nært til annen kontemporær arktisk tristessepop, som Emilie Nicolas og Highasakite, til å kunne betegnes som spesielt original.
AURORA
Plateselskap
Hun viste riktig nok på fjorårets EP at låtene hennes er påfallende normale i skandinavisk kontekst, på tross av innpakningen som skriker «jeg er sær». Selvfølgelig er det tidvis sårt og grandiost, og det låter som abstrahert ensomhet og lilla uvær - men Aurora utforsker sjelden friskt territorie.
Den sakrale eimen fra live-inkarnasjonen er svekket og tekstene dveler i et allerede godt belyst «mørke», men på «All My Demons Greeting Me as a Friend» er Aurora best når hun omfavner poplåten som bor i de tidvis fortryllende melodiene hennes. Som hun gjør i den hypnotiserende «Under The Water», den forbedrede versjonen av «Murder Song», men bare delvis i den noe anmasende «Conqueror».
Det kommer spesielt til kort på de låtene man ikke har hatt mulighet til å høre før. Tekstene veksler mellom drømmende bilder og pompøs «scandlish» svada. «Winter Bird» er en svakere variant av M83 og Sundfør-samarbeidet fra «Oblivion», og det virker som at Aksnes selv sliter med å tro på teksten, spesielt i «I Went Too Far».
Auroras debut lever ikke opp til profetien om egenart og demonene hun sikter til albumtittelen virker sjelden reelle. På tross av at coveret vil ha oss til å tro annet, er denne metamorfosen langt fra ferdig.