ALBUM: Progrock har ikke hatt gode vekstkår i overgrunnen eller det populærkulturelle mediebildet. Men det har alltid eksistert en underskog av tilhørere og band som er overraskende tallrik når man tar en kikk bak gardinen. Dream Theater fylte Spektrum i sine velmaktsdager, selv om de færreste utenom de innvidde hadde begrep om hvem disse folkene var.
Tusmørke selv får garantert stressutslett av å bli nevnt i samme åndedrag som amerikanerne.
Tusmørke
Plateselskap
De sorteres begge under det noe vidtfavnende progmerkelappen, men der Dream Theater kobler sine skeive takter med tunge metal-riff, spretter Tusmørke inn i skauen, iført filthatt og med tverrfløyte til munnen, og maner frem sine spretne prog med like deler folk og psykedelia i snippesken.
Hele estetikken, både hva lyd og leven angår, er lastet ned fra 70-tallet. Det kan jo ofte føre til at det ting ender opp med en eim av iscenesettelse og periodepastisj, men i Tusmørkets tilfelle føles det aldri påtatt eller tilgjort.
Bandets absurde lyrikk - ofte med lokal forankring,- i kombinasjon med noen tidvis helt absurd medrivende bassganger og typeriktige instrumentering, er overraskende vanedannende.
Åpningslåten «Ekebergskongen» låner fra Griegs «Dovregubbens Hall» og skjeler ellers langt i retning Jethro Tull med sine hektiske tverrfløytetriller. «Et djevelsk mareritt» bikker nesten over i det karikerte, men så bryter den over i den over i noen sløye orgelpartier man ikke hadde forventet.
Det er mer eller mindre gjengs for hele plata. Tusmørke vet å overraske og forundre, samtidig som de skriver sabla fengende låter midt i all galskapen, sjekk bare syrete «Nordmarka».
Det må man bare ta av seg filthatten for.