I løpet av bare tre år har Lene Lauritsen Kjølner åpnet og innredet sitt eget rom innenfor norsk krim. Det er godt gjort i en sjanger der svært mange aper etter andre, og hvor selve strukturen i fortellingene ofte blir grå og kjedelig. De nye krim-navnene dukker opp på rekke og rad, og så er de plutselig borte. Til de flestes store likegyldighet. Ingen nevnt. Svært mange glemt.
Lene Lauritsen Kjølner markerer seg imidlertid allerede med debuten «Høyt henger de» i 2014 som en tydelig og annerledes stemme.
En stemme som nok vil irritere de blodtørstige, men som allerede mange har lært seg å elske. Jeg spår Lauritsen Kjølner et stort publikum etter hvert. Særlig hvis hun kan lære seg å konstruere bedre plott.
For det er dit vi skal. Til Lauritsen Kjølners fiktive paradis på jorden. Ankerholmen utenfor Tønsberg. Her skriker måkene om kapp med de summende humlene, mens duften av hav siver inn blant de gamle frukttrærne. Og om litt er kaffen klar. Med et herlig stykke kake. Persongalleriet er sterkt preget av kule damer på rundt femti, stilige håndverkere med sort hår på brune underarmer, og en trivelig homo som tryller fram både det ene og det andre.
Hovedpersonen, og den aller kuleste dama av alle de kule damene, er Olivia Henriksen. Privatdetektiven med fortid som både ambassadefrue og blomsterhandlerske. Skilt. Men via en lang og nesten litt fjortisaktig forelskelse gjennom bok nummer to, «Hvorfor spurte de ikke Evensen?» (Stikk den.), er hun nå sammen med politimannen Torstein.
Også han en kjernekar. Men altså. Politimann. Ikke helt uproblematisk for en kvinnelig privatdetektiv.
I årets Olivia-krim blir Byggmester Birger Bergersen funnet drept på Torp flyplass. Om bord i en gammel Dakota-maskin. Skutt i tinningen med en spikerpistol. (En usedvanlig brutal hendelse i en Lauritsen Kjølner-krim. I bok nummer to ber for eksempel en notorisk kriminell fra Horten om unnskyldning for at han knakk en kvist i skogen, og på den måten skremte Olivia unødig da hun var ute og luften hunden sin.)
Ikke før har man slått seg til ro med at triveligere blir det ikke, så er hun der igjen. Med et nytt glass prosecco. En liten kurv med ferdig rensede jordbær.
Denne forfatteren inviterer ikke til hygge. Hun setter på deg rosa håndjern og lenker deg til solveggen. Hvem som satte spikeren i skallen på byggmester Bergersen blir nesten uviktig i forhold til fargevalg når stua i det vesle skipperhuset skal pusses opp. Heldigvis faller alt på plass til slutt. Ikke minst takket være herlige venner og drivende dyktige håndverkere med aksent. Tudelu!
Lene Lauritsen Kjølner
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN