Anmeldelse: «Skjebne og raseri» er en forførende god kjærlighetshistorie

Barack Obama hadde den som favorittbok i 2015, Amazon kåret den til årets bok. Legg så til at «Skjebne og raseri» allerede har skapt debatt i Norge, fordi Panta forlag skal ha justert de amerikanske terningene i markedsføringen.

Åpner med et knull

Hypingen til tross, boka er god. Fortalt med en imponerende stilistisk letthet, like imponerende oversatt av Marius Middelthon.

Egentlig er det en eventyrlig kjærlighetsfortelling om den brautende og kåte kjempen Lotto og mystiske, tause og vakre Mathilde.

Boka åpner idet de gifter seg etter å ha kjent hverandre i bare to uker. Det vil si, den åpner med et knull, et av de mange i boka.

Første halvdel er fortalt fra Lottos perspektiv. Født i Florida sent på sekstitallet som sønn av en elskelig oppkomlingsmillionær og hans eksentriske kone.

Faren dør, Lotto sendes på kostskole i Maine. Der oppdager han kvinner og ligger med alt og alle – grimme som vakre - inntil han treffer Mathilde. Skjønn som en gudinne, snill som en engel. Deres ekteskap skal handle om hans karriere, først som dårlig skuespiller, siden suksessrik dramatiker – og hennes oppofrelse. Inntil en fryktelig tragedie rammer dem.

Homer og Wolff

Groff skal ha blitt inspirert av Homers helteepos Iliaden, når hun forteller om Lotto. Fra Virginia Wolffs «Til Fyret» skal hun ha rappa ideen om to vidt forskjellige versjoner av dette underlige ekteskapet. Siste del er sett fra Mathildes perspektiv, engelen som muligens er en djevel. Den er sjokkartet, mørk og fryktelig, og viser alle løgnene og fortielsene i et ekteskap. Alt som ikke sies. Alt som ikke bør sies.

Det hakker riktignok her og der, men Groff imponerer først og fremst med sin særegne billedrike skrivestil.

Hun liksom danser over sidene, zoomer inn i detaljene, for så å sveipe over med fugleperspektiv. Kjærlighetstragedien der krydret med eksentrikere, og gir også et bilde av New Yorks kunstner,- og jappemiljø i tiårene rundt årtusenskiftet.