Ingen har noensinne kommet godt utav en slåsskamp med en dørvakt i Oslo Sentrum. Særlig ikke Vidar Bertheussen, broren til hovedpersonen Helge i Erling E. Guldbrandsens debutroman, «Brødre».
Forfatteren er professor i musikkvitenskap, og har levert en symfoni av en roman, et verk i seks satser om en norsk etterkrigsfamilie i oppløsning.
Hver av satsene er konsentrert om en figur i boka.
En dag i 2013 får Helge Bertheussen et postkort fra Kathmandu. Kortet er signert V.B., initialer som tyder på at avsenderen er Helges datter Victoria. Henne har han hatt lite kontakt med etter en skilsmisse noen år tilbake, men han savner henne åpenbart sterkt.
Erling E. Guldbrandsen
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
På den andre siden: V.B. kan også bety at kortet er sendt av Vidar, en bror som er antatt druknet i havet utenfor Torghatten ved Brønnøysund i Nordland, hjemstedet til foreldrene til disse to guttene pluss attpåklatten Jon.
Vidar blir aldri funnet. Han flyktet nordover i 1988 etter å ha hevnet seg på dørvakten Ronny.
Ronny skadet Vidar hardt under et slagsmål, der også Helge var involvert. Denne skjebnesvangre episoden er en nøkkelscene som stadig dukker opp.
Postkortet utløser en erindringsprosess. Helge drar til Brønnøysund, der han tar inn på hotell, drikker whisky og forsøker å rekonstruere fortida; oppveksten med en alkoholisert far, en nerveridd mor - begge lærere - og en lillebror som har vært sviktet av alle, inkludert Helge. Gjennom innslag og dramatiske opptrinn fra forskjellige årstall arbeider boka seg fram mot en epilog som oppklarer mysteriet med postkortet.
Det er blitt sagt at å dikte er å huske, en teknikk som har rike tradisjoner i norsk romankunst. Guldbrandsens vell av karakteristiske detaljer fra oppveksten bringer tankene til så forskjellige forfattere som Agnar Mykle og Johan Borgen, Finn Alnæs og Lars Saabye Christensen, Ketil Bjørnstad og Jan Kjærstad. Også Aksel Sandemose spøker i kulissene.
Guldbrandsen gjenskaper tankegods, trender, sentrale utesteder og andre kulisser og ikke minst sjargong på en fortreffelig måte.
Den dramatiske intrigen i Guldbrandsens roman åpner for to handlingstråder. For det ene skildrer han hvordan mangelen på evne til å mestre tilværelsen går i arv fra foreldre til barn. For det andre skriver han en omfattende utviklingsroman om en Oslo-generasjon som er født i 1960 (noe som gjelder både Helge og forfatteren), vært tenåringer på 1970-tallet, blitt voksne i 1980-åra og som i dag runder middagshøyden. Norge glir i åtte millimeter film gjennom boka, fra krigsopplevelser til 22. juli-terroren.
Boka handler også om forholdet mellom liv og skrift. Den vitalistiske Vidar er et vanskelig og opprørsk barn. Han utvikler seg til en muskuløs, men sårbar slåsskjempe og villmann.
Helge på sin side er intellektuelt anlagt, en lesehest og pianist som anstrenger seg for å være snill gutt. Han gjøre en akademisk karriere med en magistergrad om Stendhal, han trekkes til dekonstruksjon og postmodernisme, men mislykkes i kjærlighet og ekteskap.
På nåtidsplanet i boka forsøker Helge å sette ord på fortida, men er det mulig å gjenskape den?
«Disse minnene, tilhører de nåtiden eller fortiden? Skriften er nåtid, en maske, han vil se bak den, ta den av, den kommer ikke løs. Masken er ham selv, den er laget av minner og av skrift. Mellom minnene og skriften er det en glipe han ikke får lukket.»
Helge lever gjennom litteraturen. Gjennom boka henvises det til en hærskare forfattere og poeter, fra Hauge til Saarikoski, fra Louis Masterson til Thomas Mann, fra Garborg til Kafka, fra Georg Johannesen til Charles Baudelaire. Livet blir forsynt med sitater. Språket konsituerer identitet. Når han opplever sterke ting, blander vendinger fra Bjørneboe eller Hamsun seg inn i skildringen.
«Brødre» er en roman som flyter uanstrengt gjennom 512 sider, også når handlingen byr på motstand. For å sitere en setning fra boka: «De beste symfonier er romaner.»