FILM: «Jeg heter Hugo Jul, og jeg elsker jul», sier en overivrig unggutts overstemme. Men da han klønete knuser en magisk julekule, får den årvisst besøkende nissegutten Pixy en slags pubertetsprogeria, med akselererende aldring og tiltagende skjeggvekst. Manusforfatter og regissør Carsten Rudolfs reinsdyr flyr derfor Hugo og søsknene alene til Nisseland for å redde Pixy, men onde Evol, fangenskap, forhekselse og forvandling står i veien for å oppheve magien. Og hjemme venter foreldrene overraskende ubekymret.
Kategori
Regi
Skuespillere
Premieredato
Aldersgrense
Orginaltittel
Julefilm er en vanskelig sjanger, med svært få vellykkede eksempler som tåler gjentatte gjensyn. «Det er det vakreste jeg noen gang har sett,» sier storesøster i sleden over skyene, og «Det er den beste risgrøten jeg har smakt» rundt nissebordet. Dette er ikke metakommentarer om filmens kvalitet. «Familien Jul i Nisseland» svikter dessverre på de fleste områder, og på sitt verste gir den ikke, men tar julestemning. Fortellingens puslete plott er like hult og skjørt som den knuste julekula, og det visuelle uttrykket er like magisk som kjøpesenterjuleutstillingen i åpningen av filmen. Komedie-, drama og spenningsstoffet spjærer stadig vekk, og kostymene og maskene (som det voksende skjegget til Pixy) står rett og slett ikke til troende. De svært svake spesialeffektene viser liten respekt for et godt vant, kresent barnepublikum, og dubbingen fra dansk til norsk er tidvis udynamisk og kantete, med klang av tomme rom.
Uten noen autoritær grunnbok, er nissemytologien prisgitt et vell av apokryfe tekster. Egenskapene nissene gis er så mangt, men oftest fint lite. Nisseverdenen i denne filmen har klare skiller mellom godt og ondt, og enkle, klart definerte løsninger på problemer. Det mangelfulle innholdet er slurvete pakket inn, og filmen er alt i alt lik en meget skuffende julegave: Det du trodde var en sommerferie med røde pølser og bading – en dansk juli! – var heller en dansk jul.