Trond Henriksen er en av Norges mest kjente kriminelle. Han har sittet innelåst i store deler av sitt liv. Narko. Ran. Gisseltakning. Lang, lang smørbrødliste med mye dårlig pålegg. Han har kostet deg og de andre streitingene et sted mellom åtti og hundre millioner kroner. Nå har Henriksen skrevet bok om livet sitt. Har du lyst til å betale 349 kroner for den? Kanskje ikke. Men det kommer mange andre til å gjøre. Jeg vil tippe at den innen året er omme vil være pensum for alle som mener noe som helst om rus- og kriminalomsorg i dette landet. I fengslene vil boka bli lest i filler.
Trond Henriksen
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Boka åpner med at Trond skal sette det nest siste skuddet med heroin. Det aller siste skal han sette neste dag, før toget bringer ham til Oslo og avrusning ved Ullevål sykehus. Det går ikke så bra. Etter tiår på kjøret er det dårlig med egna steder å sette nåla. Enden på visa blir at mora må tre støttende til. Holde armen så arvingen skal få et treff og falle til ro. Denne scenen er så til de grader guffen og full av skam at den er til å grine av.
Ja vel. Men har vi ikke lest om narkoman ulykke før noen ganger nå? Jo. I år er det for eksempel 34 år siden pseudonymet Ida Halvorsen troppa opp i redaksjonen på Pax med et par bæreposer med personlig fiasko og dokumentert trakassering i alle tenkelige former. «Hard asfalt» ga Norges befolkning det første innblikket i landets gryende heroinmiljø. Seinere har det kommet en rekke mer eller mindre vellykkede bøker og dokumentarfilmer om dette temaet. Så hva er det som er så spesielt med prosjektet til Trond Henriksen?
Det mest spesielle er selvsagt at boka er skrevet av Trond Henriksen. Av tabloidene utnevnt til «Norges farligste mann». Selveste superbanditten. Så hjelper det naturligvis på at han har et sett klare meldinger å komme med. Og til sist, en ofte underkjent ferdighet når narkomane skal skrive bok om seg selv: Henriksen kan skrive.
Beretningen om forfatterens snubling i trappa, og videre vei nedover i retning kjelleren, begynner pussig nok på trappa på Gamle Østbanen. Der sitter Trond. Enda han bare er tolv år gammel, har han allerede innsett at det er mye kulere å sitte der og pønske ut faenskap, enn å gå på skolen. De andre gutta er enige. Det alle kuleste er at det er flere år til de må stå strafferettslig til ansvar for noe som helst. De rapper biler på femten sekunder, og blir racerbilkjørere før de får hår på tissen. Når det går galt, blir de kjørt hjem av snuten. Det er bare gøy alt sammen.
Ja, det må sies. Partier i denne boka er rett og slett kriminelt morsomme. Rampen rapper naturligvis bare biler som går dobbelt så fort som de kjedelige volvoene til politiet, og når de blir lei av å se blålyset forsvinne i bakspeilet, rapper de ekte politibiler isteden. Og like ekte uniformer. Foretar trafikkontroll av intetanende sjåfører langs veiene på Østlandet. Steine som grustak. Med joggesko.
Ja, Henriksen er en slagferdig fyr, som kjenner verdien av en god historie. Særlig fordi han selv har måttet betale for hvert av disse skrattene med blod, tårer og isolasjon bak murene. I politiet og i rettsapparatet snakker man ofte om «kriminell energi». Trond Henriksen og kompisene virker aldeles elektriske. Helt uten mentale bremsemekanismer av noe slag. De er underveis dag og natt, proppfulle av amfetamin og klippetro på egne ferdigheter. De sprenger pengeskap med dynamitt i beste Olsenbanden-stil midt i Oslo sentrum, de bryter inn og settes inn i et eneste frådende kretsløp av straff og nye støt. Selv når Henriksen plasseres på Bastøy, som på det tidspunktet nærmest må betraktes som selveste paradiset innenfor norsk fengselsvesen, sørger han for å skaffe seg selv tyngre soning nesten øyeblikkelig. Hvordan? Ved å brekke opp pengeskapet til selveste fengselsdirektøren, der han vet at det skjuler seg tjue gram hasj. (Åpen soning – ok, men man må jo ha røykehasj når man skal gå der i sola og hyppe poteter.) Så blir det Ullersmo isteden.
Er Trond Henriksen komplett idiot? Nei. Da hadde jo ikke fortellingen hans hatt noen underholdningsverdi i det hele tatt. Det som gjør denne teksten interessant, er jo blant mye annet at forfatteren har en IQ som sannsynligvis befinner seg godt over snittet.
Han blir en gåte.
Forbrytelsene blir tyngre. Dommene stadig lengre. Boka beveger seg inn i en annen fase. Det er i det hele tatt lett å se at denne teksten har blitt skrevet både høyt oppe og langt nede, og mange vil sikkert kalle den ujevn. Ja. Den er det. Men det er bare slik ei bok av dette slaget kan bli til. Den skal rett og slett være sånn. Det er lett å skrive om brekk og flukt og gode kompiser. Og forferdelig tungt å skulle brette ut sine egne nederlag og svik. Ettersom heroinet tar fullstendig over, må forfatteren våge og makte å skildre seg selv fratatt all verdighet. Også her med seg selv i hovedrollen som tyven, siden heroin, så vidt vi vet, ikke har noen egenvilje. Bokas siste kapittel er et unnskyld og takk til mamma. Det har hun jaggu gjort seg fortjent til. Tyngre løft er det få som har tatt på denne siden av tredveårskrigen.