Dette er en roman skrevet av ren nødvendighet», har Tore Renberg sagt om denne lille perlen. Noe med både stil, tone og tematikk gjør at jeg tenker den må være skrevet på ren inspirasjon. Som fra oven.
Tore Renberg
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
«Han heitte Steinar og blei naboen vår 13. mars 2014. Først var det ei glede, det kjende vi alle, som om ein god og forbløffande varme hadde slått rot like ved huset vårt, så gjekk det over i ei bølgande uro, før det falda seg ut ein forbanna katastrofe.»
Den creepy tematikken er satt allerede i innledningen. Fortalt av Jørgen, en lubben, skjeggete og småvokst sosionom som bor på et tettsted på Vestlandet med sine to sønner og en furie av en kone. Han jobber i et bokollektiv for vanskeligstilte gutter. Hun er rektor på skolen; et rivjern som blander seg inn i alt og alle. Han elsker henne, og kan ikke forstå at hun elsker ham. Så får de nye naboer. Der er noe helt galt.
I oppbyggingen kan det minne om en Roald Dahl-novelle, der noe uhyggelig holder oss i age. Naboen Steinar er fastlege, vakker, høyreist og tvers gjennom sjarmerende; «eit naturfenomen, ein katedral».
Den pene kona er taus og skulende, men «deilig og grenselaus i figuren, nesten pornografisk». Da Jørgen og Steinar drar på fotballtur til London, skjer det noe som gjør at Jørgen virkelig blir engstelig for hva denne mannen skjuler. Og da Jørgens sønn blir med de mystiske naboene på hyttetur, egentlig mot både hans og konas vilje, bygger det seg opp mot en voldsom katastrofe. Hva skjer der oppe i hytta?
Jeg kjenner ingen annen norsk forfatter med et så stort stilistisk spekter som Tore Renberg. Fra det nesten maniske tempo i den pågående serien om Hillevåggjengen, til denne forsiktige, poetiske og egentlig ganske handlingsløse fortellingen. Formulert med en naivitet som bikker over i komikken. Jørgen er uskylden selv, en snill mann som tenker det beste om alle. Teksten er spekket med bilder; «Det er ikkje så enkelt å få auge på sitt eige liv, sjølv om du er den einaste som lever det».
Jørgens uskyld og enkle familieliv står i sterk kontrast til skjebnene i bokollektivet.
Barn ødelagt av voksne som begår de mest uhyrlige voldshandlinger; denne ubegripelige grusomhet mennesker kan romme. Også dette formulert med disse slående bildene; «Mange av dei veit rett og slett ikkje kva som er sanninga om det livet dei har levd. Dei kan ha tilgang til kjenslene sine, men ikkje til kva kjenslene er fødde av. Dei kan ha minne, sterke, uuthaldelege minne, som berre er samansette av kjensler.»
Det er noe med Jørgens naivitet og den underliggende uhyggen, som nesten tar pusten fra leserne. Lik en krimnovelle, der vi hele tiden lurer på hva den mystiske naboen skjuler.
Avslutningen er overraskende. Renberg skifter toneleie og fortellerstemme. Han vil vise hva som kan bo i oss av lys og mørke, formulere det uformelbare.
Det er ikke dårlig, men blir en ørliten nedtur. Som vel ofte er tilfelle med bøker som skaper en så uutholdelig forventning hos leserne.
Men for all del; Les denne!