Fire år er gått siden «Fifty Shades of Grey» gjorde bokhøsten ekstra het for norske lesere, og ekstra innbringende for Gyldendal. Nå jakter to andre norske forlag på samme effekt, med hver sin kioskvelter fra det store, skamløse utland. I likhet med forgjengeren byr de på pikante historier med svært eksplisitte sexskildringer.
Rettighetene til «Calendar Girl: Forført» skal ha blitt solgt til Cappelen Damm etter en rekordheftig budrunde mellom de største forlagene i landet.
Audrey Carlan
Sjanger
Forlag
Oversetter
Utgivelsesår
ISBN
Mia Saunders er en smellvakker, men akk så fattig skuespillerspire fra Las Vegas, som ser seg tvunget til å ta seg jobb som eskortepike for å redde faren sin fra lånehaiene. Hun leies ut til steinrike klienter for én måned av gangen. Sex er ikke påkrevd, hun er da ingen hore heller. Men hva gjør man ikke når alle kundene ser ut som greske guder? Denne første boka omhandler de tre første oppdragene hennes.
Det største problemet med historien er hvor harmonisk den er. Når utfordringene blir så små, blir forløsningen deretter. Romanen hadde hatt godt av et bedre forspill. Det hele er så ekstremt forutsigbart. Prippent, på et vis. På et tidspunkt blir det så mange skildringer av fantastisk elskov mellom rike, vakre og velmenende mennesker, at jeg skulle ønske det kunne dukke opp en tilfeldig rørlegger som blir med på moroa, bare for variasjonens skyld.
Klisjeene ligger stablet oppå hverandre, både i plott, persontegninger og i språket, som er oppsiktsvekkende ubehjelpelig, med alle sine oppstyltede setninger og gjentakelser. «Jeg kan ikke tro det er meg», står det et sted, og to setninger etter: «Hadde jeg ikke visst at det var meg, ville jeg aldri trodd det.» At oversettelsesarbeidet åpenbart er gjort i rasende fart, hjelper heller ikke på inntrykket. En underholdningsroman trenger selvsagt ikke å klinge som poesi. Men «Calendar Girl» får Jojo Moyes til å framstå som James Joyce.
27-årige Judith har klassereist fra et sosialklienthjem i Liverpool til en fancy jobb i et av Londons største auksjonshus, men må spe på den elendige lønna med kveldsjobb på en snuskete nattklubb.
Det ender i et vilt sammensurium av kunstsvindel, drap og mafiavirksomhet, som utvikler seg til en slags «Gone girl» gone wild: En halsbrekkende thriller med en lang rekke plott-tvister. Som leser risikerer du å bli likegyldig til slutt - du forventer en ny omdreining før den kommer.
Boka er også voldsomt referansetung. Designermerker, kjendisrestauranter, barer og jetsettbyer, og selvsagt kunstverk og kunstnernavn farer forbi i et svimlende tempo. Det er sikkert ment å gi et skinn av autensitet, og et innblikk i en mytisk og eksotisk verden. Men det blir fort utmattende. Hvorfor er erotikk-forfattere så ekstremt opptatt av hva folk har på seg, spiser, drikker og kjøper? Judith skiller seg riktignok ut, siden hun hevder å heve seg over pengemiljøet, og omtaler det med småmorsom sarkasme.
Lisa Hilton har et bedre grep om språket enn Audrey Carlan, selv om metaforene kan bli litt påklistrede, som når badet beskrives «som Oscar Wildes sigarettetui». Makt- og klasseresonnementene er mer interessante, det samme er personene. Og i motsetning til Carlan har hun researchet miljøene hun skriver om. Men det er ikke nok til å gjøre boka til mer enn en underholdningsroman, og den er for kronglete og omstendelig til å bli en helt vellykket sådan. Så veldig sjokkerende er den ærlig talt heller ikke, for dem som har sett litt på tv i det siste.