Er det mobbing eller bare humor?

Mange forfattere somler med å trekke inn smarttelefoner og sosiale medier i barnelitteraturen. Det fantes jo ikke da de selv var unge, det ødelegger forviklingsplottlinjer, og det kan gjøre fortellingen datert. Det er lett å forstå.

Hva er mobbing?

Men så slår debutant og skuespiller Iben Akerlie til med en sjarmbombe av en roman, som viser hvorfor barnelitteraturen også må speile hverdagen til norske barn akkurat nå. Boka hennes er ikke perfekt, men den er viktig. Og det uten å løfte en pekefinger.

Amanda har nettopp begynt i femteklasse, er stupforelsket i Adam, og ikke blant de kuleste i klassen. Kjent barneroman-landskap så langt. Men når hun blir utnevnt som fadder for en ny gutt med Downs syndrom, og de kule starter en mobbeblogg, blir historien til noe mer. For hva er egentlig mobbing? «Det er bare humor. Det er morsomt», kontrer en av de skyldige i en fint beskrevet konfrontasjon, som viser at det å være en bra person kan være vanskelig i praksis. «Det er ikke det at jeg er imot mennesker med utviklingshemming eller som er litt annerledes eller ser litt forskjellige ut. Jeg vil bare ikke at det skal angå meg», tenker hovedpersonen et annet sted. Hun vil så gjerne være en i mengden, et ønske som kommer mer og mer i konflikt med ansvaret hennes som fadder. Til slutt tråkker hun skikkelig over.

Språklig rusk

Boka kan være en vekker for voksne også, når det gjelder hvordan konflikter mellom barn bør håndteres. Men det viktigste er at den snakker til barneleserne i øyehøyde. Historien er spennende og lett å engasjere seg i, og dermed lett å dra lærdom av, uten at lærdommen blir dyttet på oss.

Det som trekker ned, er språket. Amanda forteller i jeg-person, og byr på flere overraskende språklige bilder, forankret i hennes barneverden. Andre steder, særlig innledningsvis, blir det både klisjéfylt, hakkete og litt masete med alle sammenlikningene og metaforene som er strødd over teksten. Kanskje det er et forsøk på å etterape en veslevoksen 12-åring, men det virker ikke naturlig. Noen uttrykk brukes for mye, og noen brukes feil, som når pappaen, etter at hun har gjort noe bra, ser henne i øynene «med et skarpt blikk», samtidig som han «smiler varmt». For øvrig noe alle i boka gjør veldig ofte.

Litt mer sliping av teksten, så hadde dette blitt virkelig bra. En lovende debut er det uansett.