Forfatterduoen Jon Severud og Arne Klyve utga for fire år siden «Ordbok for underklassen», en humoristisk brannfakkel som gikk til snedig angrep på vår tids pestliknende svada – ord som «målstyring», «kunnskapsbasert», «brukermedvirkning», «coaching» osv.
Boka var velformulert og sylkvass, en sann svir for de mange av oss som er møkklei all tåkepraten vi oversvømmes av.
Nå har de fått med seg en tredjemann, Trond Hofvind, og skrevet oppfølgeren. Her tar de utgangspunkt i Waldemar Brøggers 60-tallsklassiker «Skikk og bruk» og parafraserer og forvandler Brøggers maksimer til å passe for dagens underklasse – det vil si alle som ikke selv har ledelseskompetanse. Alle som er «brukere» i svadamaskineriet. Oss som er ofre for våset.
Dette er både sprudlende morsomt og bekmørkt dystert. Bak de øredøvende flosklene aner vi det gjallende tomrommet menneskeheten prøver å fylle med aktivitet.
Gøy når de siterer Trond Giske: «Gjennom Kulturløftet er kulturpolitikken kommet opp i elitedivisjonen. Kultur er ikke lenger pynten på kaka, men hovedingrediensen – bakepulveret!» Forfatterne kommenterer lakonisk: «Vi må bare slutte oss til at kaker med bakepulver som hovedingrediens uttrykker ekspansiv entreprenørånd.»
Arne Klyve, Trond Hofvind og Jon Severud
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
I motsetning til den forrige boka, som var en analytisk samling av språklige fenomener, er det løsere i fisken her. Forfattertrioen lirer av seg innfall basert på den gode ideen, men dveler ikke nok ved poengene. Til tider kan det bli vel nøkkelromantisk, som når de i kapittelet om «Skikk og bruk for hushjelpen» sender en giftig pil i retning «nasjonalbibliotekdirektøren» og «Fruen», som er «direktør eller leder av en tankesmie».
Forfatterne er stadig i dialog med Brøggers forelegg, men det forblir uklart hva de faktisk mener om originalen. Var «Sikk og bruk» bare et fata morgana for en dannelseskultur som viste seg å være lite annet enn fasade? Eller formidlet den noen autentiske innsikter om det som får et samfunn til å gli?
Det er selvsagt ikke lett å lage en oppfølger til en så original og sint bok som den forrige, men her har det gått altfor fort unna. Nesten på hver eneste side er det ugrammatiske setninger som roper om sjaskete elektronisk redigering. Vi må rett som det er gjette meningen.
Slik er det i mange bøker for tida, og noen forlag er verre enn andre. Det triste er at nettopp i ei bok som denne, som skal harselere med andres tåpelige floskler, blir dette katastrofalt. De tre kokkene har sølt fælt med ordene sine, og hushjelpen i forlaget har sovet på jobb.