«Det kunne vært et spøkelseshus i en skrekkfilm, men det er her vi bor. Vi i villa», tenker alenemoren Ellinor. Hun har flyttet med syvåringen fra Sinsen til Nordstrand, der han har friplass på Steinerskolen. I den rivningsklare villaen, blant velbeslåtte kjernefamilier, prøver Ellinor å skape et liv for dem. Mens naboene lever i overflod, må Ellinor snike på trikken og naske dopapapir for å drøye Nav-pengene.
Birgit Alm
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Lakonisk oppsummerer Ellinor tilværelsen: «noen lever i sus og dus, mens andre lever med mus og lus.»
Ellinor vil gi sønnen bedre muligheter, derfor tar hun denne reisen. Om valget er godt, besvares ikke i romanen. For Ellinors skam og sønnens forventninger høynes når velstanden rundt dem er så stor: Det er hardt å leve opp til den sosiale kodeksen, enten det gjelder bursdagsfeiringer, bidrag til julemarkedet eller kalendergaver.
Boka er interessant som personlig drama og som tids- og samfunnskommentar.
Ellinor betrakter kritisk dem rundt seg, enten det er sigøynere som har fattigdom som «levebrød», «mens vi andre gjør alt vi kan for at ingen skal skjønne noe», eller det er Nav, som mener det er en god ide at hun studerer religionshistorie. Ellinor selv er tydelig tegnet, tøff, ikke udelt sympatisk, mens sønnen - bare kalt «Ungen» - og foreldrene er vagere bifigurer. En tendens til beskrivelser svekker også romanen noe. Mye vekt legges på Ellinors gjøren og laden, mindre på refleksjon og reaksjon.
Romanen er velformulert og gjennomført. Tonen er nedpå og direkte, og Alm viser en fin evne til å skape bilder. Hun skildrer fattigdom som et svart sug av mangler, men ikke uten humor. Særlig godt lykkes Alm med å skape driv i fortellingen. Boka er episodisk, og leseren følger Ellinor ett steg fram, tilbake, så fram igjen. Det er et effektivt grep for å holde temperaturen oppe. «Endelig skal vi le» viser trygg formidlerevne og skarpt blikk, og det lover godt for fortsettelsen.