Anmeldelse: Første tegn på trøtthet i Tom Egelands univers

ANMELDELSE: Aller først en innrømmelse: Tom Egelands Bjørn Beltø-krimmer er blitt en slags guilty pleasure i mitt liv. Det koster litt å skrive det, for de gir jo ingen som helst kredibilitet i sofistikerte kretser. Men jeg liker dem altså veldig godt, og trøster meg med at Jens Stoltenberg fordriver kveldene med å spille dataspill, noe som må bety at det går an å ha minst to tanker i hodet samtidig.

Dessuten trengs litt lettbeint underholdning i et sosialdemokratisk hverdagsliv, og til det formålet er Egeland perfekt.

Hans kriminalromaner er tuftet på en formel som åpenbart appellerer sterkt til meg, og veldig mange andre. Det er noe med hele opplegget som går rett hjem. Dessuten er de skrevet med en fantasirikdom og et fortelleroverskudd som går utenpå det meste i sjangeren, og som overskygger det faktum at de rent litterært er temmelig gjennomsnittlige. Dette var utgangspunktet da jeg satte meg ned med «Djevelmasken», som er den sjette romanen i serien om albinoarkeologen fra Blindern, som nå har avansert fra amanuensis til professor.  

Djevelen kommer til Juvdal

Bjørn Beltø har vist seg å være en fruktbar hovedperson for Egeland. Han er en sosial einstøing, men en dyktig arkeolog, og han er standhaftig som en tinnsoldat. Særlig dette siste er et karaktertrekk som forfatteren har utnyttet godt i alle romanene. Beltø fortsetter der andre gir opp. På den måten han har lykkes i å løse verdenshistoriske gåter knyttet til både Moses, Jesus og selve djevelen, for å nevne noen.            

I «Djevelmasken» er handlingen i større grad enn tidligere lagt til Norge. En ung mann blir funnet drept i den lille, fiktive bygda Juvdal et sted i innlandet i Telemark. Mannen har falt ut av kirketårnet, eller noen har dyttet ham ut, og denne skjebnen viser seg å være identisk med den som ble kallskapellan Pontius Fjellberg til del nesten 50 år tidligere. Noen hundre år før det igjen, i 1708, ble den tyske predikanten Conrad Krämer funnet død på kirkegården i Juvdal.

Krämer ble av lokalbefolkningen ansett som en mann som sto i ledetog med djevelen, og med seg hadde han en eldgammel, babylonsk maske som i følge mytologien gjorde eieren i stand til å kommunisere med de døde. Både Ponitus Fjellberg og den unge mannen som blir funnet død i nåtid, beskjeftiget seg med den gamle historien om Conrad Krämer. Kripos ber Bjørn Beltø delta i etterforskningen som en slags historisk sakkyndig. Spørsmålet han må til bunns i, er dette: Finnes det noen sammenheng mellom de tre dødsfallene?  

Beltø på lavgir

Det starter lovende. Egeland bereder grunnen for en storslått etterforskning som skal bringe Beltø og leseren inn i svimlende, verdenshistoriske hemmeligheter. Men så stopper det litt opp etter omlag hundre sider, og de neste to-tre hundre handler i all hovedsak om det indre livet i den lille bygda, der det selvsagt finnes mange brokete karakterer som alle har sine hemmeligheter.

Bjørn Beltø degraderes i denne passasjen til en ganske alminnelig etterforsker som stort sett drar rundt og intervjuer vitner, noe han har viet lite tid til i de tidligere romanene.

Som vanlig blir han forelsket, denne gangen i den vakre lederen for bygdas historielag, og i disse passasjene er Egeland på sitt svakeste, når han gjør Beltø til en håpløs romantiker som er amorøs som en fjortis uten at det fyller noe formål i historien forøvrig. Egeland skriver også inn en styrtrik, italiensk relikviesamler som sender to agenter til Juvdal for å stjele den babylonske djevelmasken. De to skurkene er nesten komisk uprofesjonelle, og hele denne bihistorien koker ut, uten at den tilfører noe annet til fortellingen enn en lang digresjon.  

En norsk Indiana Jones

I romanens siste del tar tempoet seg heldigvis opp igjen. Der Beltø i midtpassasjen var en grublende Hercule Poirot, blir han mot slutten mer av en norsk Indiana Jones, og det er en den rollen som kler ham best.

Egeland lykkes godt i å fullføre den komplekse fortellingen, forene de tre tidsnivåene og la de religiøse og de rasjonelle forklaringsmodellene løpe sammen til en troverdig løsning.

«Djevelmasken» er absolutt underholdende. Likevel må konklusjonen være at den er blant de svakeste Beltø-romanene så langt. Men hovedpersonen har heldigvis såpass mye energi og virkelyst igjen at det er grunn til å forvente flere eventyr.