Vakkert var det ikke, ikke på noen måte

KONSERT: Det gikk litt på skeive da Oslo-Filharmonien under Jukka-Pekka Saraste inviterte til stor konsert sist torsdag. For det var i alle henseender ikke småtteri de serverte.

Hovedverket var Leos Janácek’s 40 minutter lange «Glagolittisk Messe» fra 1927, et verk for (veldig) stort symfoniorkester, kor, fire sangsolister og orgel.

Men ikke nok med det, før pause ga de oss også Gustav Mahlers aller siste verk, Adagioen fra 10. Symfoni, en symfoni Mahler aldri fikk skrevet ferdig, og også fem sanger av Alma Mahler (orkestrert av Jorma Panula).

Adagioen er et fantastisk verk, til tider ekstremt i sine klanger men hele tiden dypt bevegende. Og gjennomsiktig, i all sin velde.

Det ble vi ikke minst oppmerksom på i åpningen, der orkestret og Saraste liksom aldri fikk finstilt instrumentgruppene og innsatsene i forhold til hverandre. De spilte seg bedre sammen etter hvert, og vi fikk noen høydepunkter der hvor Mahler liksom vrenger velklangen over i praktfulle og klangsterke dissonanser.

I forhold til det store lerretet Gustav Mahler slår opp, blir Alma Mahlers fem sanger nærmest stående i skyggen. De beveger seg i grenselandet mellom det sen-romantiske og det moderne, i relativt små formater.

I forhold til dette, overdimensjonerte mezzoen Lilly Paasikivi foredraget på en måte som ikke ble til gagn for verken musikken eller komponisten.

«Glagolittisk Messe» ble også Janácek’s aller siste verk. Og som mange av hans øvrige verker er det sterkt knyttet til utforskningen av det slaviske språket, ikke minst i dets klanglige form.

Det ligger ikke mye forutsigelig i møter med Janácek’s musikk, den kan klinge eiendommelig, men da på en måte som fascinerer.

Særlig orkestersatsen gjør sterkt inntrykk, der den hele tiden forløper i stadig nye retninger og kast. Og her fulgte hele orkestret utmerket opp.

Men det ble noe absurd over helheten, likevel, på grunn av et lydbilde som ikke balanserte.

Det skal stort volum til for å bære fram dette verket, som krever skikkelig trøkk. På det punktet sviktet Oslo Filharmoniske kor. Det er et stort kor, men det ville være synd å si at det er så mye lyd i det. På den måten faller også de store klangspennene i korsatsen bort, det dynamiske registret blir rett tog slett for smalt.

I den andre enden, hos de fire sangsolistene, var problemet motsatt. Der var det fullt trøkk fra første til siste tone, hos hver og en av de fire. Og vi snakker om stemmer som åpenbart har sunget med fullt trøkk ofte og lenge. På den måten kom de imponerende tydelig gjennom orkester- og korklangen. Men vakkert var det ikke, ikke på noen måte, stemmeklangen låt forsert og hardt presset. Gjennomgående var vibratoet så stort at det kunne være vanskelig å høre hvilken tone som faktisk sto i notene.

Og da organisten, Thomas Trotter, dro til med den siste solokadensen, var det som vi ikke helt ville tro våre egne ører. Min sidemann mente at dette var det nærmeste han hadde hørt av noe som kunne minne om Ornette Coleman – for orgel!