Ingar Johnsrud brakdebuterte med thrilleren «Wienerbrorskapet» i 2015. Allerede nå er han tilbake med bok nummer to, i det som er en planlagt triologi. Boka har fått tittelen «Kalypso», og handlingen tar til der første bok slapp. Heltene er også de samme. Den lett depressive Fredrik Beier og den pakistansk/norske kollegaen Kafa Iqbal.
Men mens trådene i «Wienerbrorskapet» førte tilbake til Tyskland og krigen, er det denne gang dagens Russland som preger plottet.
I en villa i Oslo vest finner politiet liket av en mann liggende i trappen. Hvem er han? Husets eier og beboer, en gammel enke, er ikke å se noe sted. Kan noe ha tilstøtt henne? Kafa bretter opp ermene og går i gang, mens kollega Fredrik langsomt våkner i en sykehusseng på en annen kant av byen. Legene har med nød og neppe reddet han tilbake til livet. Blodprøven viser en nesten dødelig miks av smertestillende og børst. Fredrik husker ingen ting, og frykter det verste. At han har tatt overdosen frivillig.
Plenty løse tråder, altså. Akkurat som det skal være i ei bok av denne typen. Raske skift og kule cliffhangers.
Ingar Johnsrud
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Nokså snart dukker lik nummer to opp også. Temmelig maltraktert, og dumpa i en kloakkum i Groruddalen. Med direkte link til den døde i vestkantvillaen. Gjennom en forrykende handling, aner de to etterforskerne etter hvert konturene av noe stort og uhyggelig i skyggen av en topphemmelig norsk kommandoaksjon inne på russisk territorium like etter Sovjetunionens sammenbrudd.
Det som i utgangspunktet virket som en vanlig drapsetterforskning i vesle Oslo, har brått blitt en sak som rører ved nasjonens sikkerhet. Unnskyld. Sivilisasjonens eksistens, slik vi kjenner den i dag.
Blir dette litt vel mye? Ikke nødvendigvis. Thrillere av dette slaget er ofte spunnet rundt det som er mulig og det som fantasien kan tillate. En tilforlatelig hverdag settes opp mot en mulig «tenk dersom». Ofte spøker den gale professoren i bakgrunnen. Forfatterens utfordring blir å finne balansen slik at action og fakta går sammen i en god allianse. Framstår som, i alle fall sånn noenlunde troverdig.
I både bok en og to beveger Johnsrud seg farlig nær farlig nær farsen i de svakeste delene. Når han er på sitt beste, har vi imidlertid med en bråmoden thrillermaker å gjøre. Dessuten skriver Ingar Johnsrud godt. Veldig godt. Her er nemlig ikke bare spinn i propellen og full gass, men også vakre og godt observerte detaljer og stemninger. En vinternatt ved Akerselva. Stemningsbilder fra byen og skogen. Noen ganger nesten ren poesi. Men nettopp derfor går det også helt galt innimellom.
Jeg kunne trekke frem en rekke scener der forfatteren slipper til et slags vrengebilde av sitt eget talent i teksten. Jeg skal nøye meg med en. Kafa har i flere døgn blitt holdt fanget, lenket til veggen i et hemmelig kjellerrom. Og siden Johnsrud sannsynligvis vil framstå som realistisk og troverdig, minner han oss (for Gud vet hvilken gang) om at de kroppslige funksjonene ikke opphører, selv om vi befinner oss i en roman. Kort sagt: Kafa har bæsjet i buksa. Ja vel, det er jo greit nok. Det er selvsagt også veldig greit at hun blir funnet av sin mannlige kollega Fredrik Beier. Mindre greit er det imidlertid at han hjelper til med å vaske av henne møkka nedentil, mens de to kollegaene, den unge muslimske kvinnen og den eldre mannlige kollegaen hennes diskuterer saken. Det finnes flere slike komplett idiotiske scener, og felles for dem alle er at de ikke har noen som helst betydning for handlingen. Synd. Men skitt la gå.
Ingar Johnsruds store publikum fra bok nummer én kommer ikke til å bli skuffet denne gangen heller.